Løpetur på autopilot

I går var eg på ein liten joggetur med Lukas.
Eg hadde tatt med meg mobil, og tok litt bilder undervegs.
For å sleppe å slå mobilkameraet på og av, så lot eg det berre vera på.

Det eg ikkje hadde tenkt på var, kor lett det er å koma bort i skjermen, og at eg hadde satt kameraet på å ta bilder ved hjelp av trykk å skjermen.
Det blei mange artige bilder!
I og med at intensiteten på løpeturen skulle vera låg, og Lukas var med som skulle tisse 34 gonger og bæsje og bade og snuse, så blei det mange stopp og mange anledningar til å knipse i veg...

Utsikt mot Skorve i kveldslyset.

Eg blir aldri lei av å ta bilde av Skorve, sjølv om det begrenser seg med mobilkamera. Speilreflekskamera står på ønskelista mi! Sjølv om eg vel neppe hadde tatt det med på løpetur...

Eit av dei mange "autonome" bildene, som tok seg sjølv...

Nå har eg bestemt meg for at eg på mange av dei rolege turane mine kan ha med Lukas. Da veit eg nemleg at intensiteten blir låg nok, pga av alle dei stoppane han skal ha. Og tempoøkter, og intervalløkter, skal eg løpe aleine.

Lukas synst ikkje det er såå veldig morsamt på løpetur,
når han ikkje får snuse like mykje som han ønsker. Og varm blir han også, stakkars. 

I går hadde eg eigentleg ikkje tenkt meg på løpetur i det heile tatt, men hodet mitt var ikkje heilt på plass, og eg kjente at eg måtte gjera noko for å få det på plass att.

Ein skygge av meg sjølv.

Det blei ørlitegrann bedre etterpå, men for meg så er ein løpetur mest effektiv for å

• få betre humør
• kvitte meg med sinne og frustrasjon
• kome på andre tankar
• få hjernekjemien i balanse att (noko som eigentleg er årsaken til dei tre ovannevnde effektane)

I går var eg berre fjern. Hodet hadde slått seg av, så da var det ingen poeng å sitte heime og glo i veggen. Lukas skulle jo ut og luftas uansett.

Eg er fjern. 

Slik "fjernhet" kalles dissosiering på fagspråket, og er noko dei fleste opplever frå tid til annan. Det er ikkje farleg, og kan blant anna vera ein forsvarsmekanisme av hjernen mot for stor stress. Hjernen koblar seg rett og slett ut og fungerar på autopilot.

Eg opplever dette ganske ofte i samband med sterk stress.

Ein følelse av surrealisme, depersonalisering, drømmeaktig, å vera i ein film...
det er uttrykk som kan beskrive dissosiering.

Pussig at til og med mobilen min satte seg sjølv i autopilot!
Det blei virkeleg mange rare bilder:

Tatt av mobilen min. Ganske treffande av løpeturen i går i kveldssola.

Då eg kikka i mobilbildealbumet etter endt løpetur, var det så mange som 30 bilder eg hadde tatt. Eller, riktigare sagt, som mobilen min hadde tatt:

Mange rare bilder med litt kunstnerisk uttrykk.

Eg løper ofte med mobil i handa, og då kjem eg nok fort borte i skjermen, og når kameraet er satt på skjermutløyste bilder, blir det tatt mange bilder utan at eg merkar det.

Godt det var blå himmel - då gjer det meining å sjå på slike bilder.

Nokre bilder var ganske kule.

Mange fantest i tripple versjon, men det er ikkje mange eg sletta. Dei var liksom for artige.

Eg har sans for sånne rare bilder!

Men eg stoppa også for å ta "ordentlege" bilder:

Helikopterlandeplass - vindstilt - kveldssol - Hattefjell. 

Det var så nydeleg med denne låge kveldssola i går. Eg trur det må vera "yndlingstida" mi på dagen for å løpe. Eg prøva å fange inn dei siste solstrålane:

Første syriner og siste solstrålar.

Det blei ein fin tur på 7-8km, og sjølv om hodet fortsatt ikkje var på plass etterpå, så fekk eg litt ro i kroppen, og Lukas fekk seg ein skikkeleg luftetur og eg kunne utnytte den siste kveldssola, mens mobilkameraet fekk slå seg laus med å knipse på autopilot.

Ikkje verst eigentleg.

Det er jo for slike opplevingar at eg driv og trenar...

Kveldssol over Hattefjell...