Triatlonterapi

Triatlonterapi
Viser innlegg med etiketten motivasjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten motivasjon. Vis alle innlegg

1. juni 2015

Forbaska trøtthet!

Treningsmotivasjonen er god for tida, eg nyt våren og syklinga og turar i skogen og faktum at føtane mine spelar på lag, dvs plantar fasciten ser ut til å bli bedre.
På slike dagar er det ikkje vanskeleg å motivere seg for ein sykkeltur -
då er det heller vanskeleg å IKKje dra ut med sykkelen.
Dette er Seljordsvatn på ein nydeleg maidag, sett frå sykkelsetet.
Men eg er så forferdeleg trøtt om dagen.
Eg skjønner ikkje.
Altså eg er ikkje nedstemt eller deppa.
Etter så mange timar hos psykolog og terapeut trur eg at eg er i stand til å skille mellom negative tankar, nedstemthet, følelser av tristhet, mangel på energi osv.
Trøtt i trynet på tur med Lukas
Eg trur eg kan identifisere desse automatiske tankane som kan gjera livet tungt, desse tankane som er der, men som er vanskeleg å legge merke og kvitte seg med.
Og ja, nokre tankane er der.
Mest av alt er eg ikkje tilfreds med boligsituasjonen min. Det er så mørkt her i hybelen. Ikkje eit vindu mot sør. Og altor mykje skog mot vest som skyggar for sola.
Eg savnar lys!

Mangelen på lys forsterkar kanskje ein del av tunge tankar? Men om eg registrerar tankane mine så er dei også veldig gode, og positive.
Men energien min, kor er den blitt av?

Det kjennest som eg har blitt utdelt ein viss menge energi som eg kan disponere over tid.
Og så skal eg fordele denne porsjonen med energi over eit visst tidsrom, akkurat som når ein set opp eit budsjett.
Nå på våren så blir det så grønt, og det virkar som tre og buskar og blomar
og alle slags skapningar er full av energi.
Så kjennest det som om eg har brukt energien min før tida.
Eg vaknar og er trøtt.
Får nesten umiddelbart hodepine og blir slapp og rar.

Då er det ganske vanskeleg å gjera noko som helst.
Så sist helg, pinsesundagen, vakna eg tidleg og var utruleg trøtt etter ei dårleg natt, og fekk i meg frukosten, kosa meg med ein kopp kaffe (heilt nydeleg, den første kopp kaffen om morgonen altså!), og så hadde eg like godt kunna lagt meg igjen.
Slik kjennest trøttheten - urovekkande, litt mørkt, rastlaust,
lyset og energien gøymer seg der bak. Ikkje hyggeleg.
Til tross for så mykje eg hadde lyst til å gjera.
Den følelsen, eller tilstanden når ein er for trøtt til å kunne konsentrere seg om noko som helst, samtidig som ein er for rastlaus til sove, den er vanskeleg å halde ut.
Så då tok eg og gjekk ein tur med Lukas.
Lukas er elskar å gå tur og er alltid like bli, uansett klokkeslett.
Det har nok ikkje hendt på veldig mange år, at eg har tatt med meg Lukas ut på tur i skogen på ein sundagsmorgon i 9-tida. Eg er ikkje noko morgonfugl i det heile tatt.
Og like trøtt var eg på tur.
Men det var likevel deileg.
Eg fann ut at eg var så trøtt at det ikkje gjorde noko. Alt var greitt liksom. At Lukas skulle stoppe annankvar meter for å snuse på eit grasstrå. Heilt greitt.
Og det var fredeleg og stille ute, så tidleg på ein heilagdag.
Det er nydeleg i skogen for tida!
Så eg blei litt oppstemt.
Sjå på meg da, eg er ut på tur så tidleg i skogen!
Det går an!
Me tok ein liten runde på litt under ein time og var heime igjen før regnet satte inn.
Det var moro.
Utsikt frå turen. Seljordsvatnet er berre så vakkert. 
Såpass moro at eg gjentok suksessen dagen etterpå. Pinsemandagen var det nydeleg solskin frå morgonen av. Men til tross for solskinnet, så var eg akkurat som dagen før, ganske trøtt.
Snuble-trøtt.

Men godt var det likevel å vera ute i skogen, omgitt av furutre og kongler og mose og fuglar og røter og stein, alt var heilt ok.
Sidan pinsehelga så har eg mange dagar tatt ein morgontur med Lukas.
Same runde, med små variasjonar.
Når det er varmt så legg me turen innom Kivleåi, der kan Lukas kjøle seg ned.
Det er alltid fint når eg er ute.
Og så er eg alltid like trøtt når eg kjem heim att.

Det finst ingen god forklaring, eg er trøtt frå morgon til kveld.
Eg har verken mensen eller vitaminmangel (trur eg, det har eg "dessverre" aldri hatt, sjølv om det hadde vore ei fin og lettvin forklaring, og enkelt å fikse).
Eg har heller ikkje starta eller slutta med noko medisin, allergien som eg sleit med i vinter er også borte igjen. Ikkje kan eg skylde på spesielt mykje trening heller. Eg prøvar å ete nok, og godt nok.
"La humlene suse" denne her møtte eg på tur, og den var ganske trøtt den også.
Ikkje mykje susing frå den, den tok seg ein kvil den.
Eg er berre trøtt, trøtt, trøtt.
Eg har hatt denne tilstanden før, og hugsar at eg beskreiv den som å vera ein luftballong fylt med luft, men utan knute. Viss ingen fyller ballongen med luft, blir den slapp med ein gong. Og då er det ikkje noko stas med ballongen.

Tja. Som sagt så gjer føtane framsteg, eg har også henta heim landeveissykkelen og gjort den klar for innsats, for moro skyld. Eg har fått meg eit par supergode løpe/terrengløpesko som eg har lyst til å blogge om, eg tek hundrevis av bilder av den vakre vårnaturen ute, men likevel: trøttheten består.
Nye terrengløpesko! Merrell Allout Rush - veldig gode!
Eg får berre håpe at denne trøttheten ikkje varar så altfor lenge.

8. september 2014

1100 høgdemeter - ei fryd for lårmuskulaturen!

Det er ikkje så ofte at eg går opp på høge fjell som virkeleg krev si kvinne - som eg synst.
Så når eg gjer det, fortener denne bragden ein skrytetittel.
Lukas er først på toppen av Skorve!
Skorve er eit nydeleg fjell og har Gøysen på 1370 m.o.h. som sine toppar.
Toppen er godt synleg når du kjem vestfrå, austfrå, og sørfrå.
Den skal vera mykje malt, sidan den er så frittståande.
Jaja, det kan vera.

Siste gong eg kom meg på toppen var så seint tilbake som hausten 2012.
Så det var på tide at eg kom meg opp dit igjen.
Og på ein av dei flotte solrike varme dagar siste veka, så kom dagen der eg var i form, hadde nok mat til niste i huset, ingen avtaler og været var berre meldt fint.

Det er ein krevande tur til Skorve, stien er ganske bratt i starten, og for å kome meg til stien så har eg også ein snau time med skogstur foran meg.

Men!
Eg pakka sekken lett, men med alle nødvendige ting, fann fram beltet til Lukas og la i veg.
Eg bur altså på rundt 230 m.o.h., så heile turen blei ei stigning på 1100 høgdemeter.
Skryt skryt :D

Eg tok ikkje med speilrefleksen, sidan eg ville bere lett.
Så bildene tok eg med mobiltelefon.
Det går fint.
Og her kjem bildene.
Dei skal snakke for seg sjølv, for eg trur at haustfjell i solskinn har eit universelt språk:



















Takk for oss, Skorve!
We'll be back!



19. juni 2014

Triatloninput


Eg er ein veldig visuell person.

Dvs, eg likar bildar framfor lyd, eg får energi av fargar, og former, og når eg skal lære meg noko nytt, så likar eg godt å teikne det framfor å skrive det ned i ord.
Min glødande interesse for anatomi og fysiologi til tross, blei vevslære litt kjedeleg.
Men det hjelpte absolutt å teikne det!
Samtidig så likar eg veldig godt å skrive.
Som mine faste blogglesarar kanskje har skjønt nå, med tanke på lengda på innlegga :)
Eg trur kanskje eg treng mykje "input" i form av bilder, mens "output" er i form av ord.
Eller handling.

Akkurat etter turen min til Tyskland for to veker sida, så har eg vore litt tom.
Eg hadde ikkje sett broren eller niesa mi på 10år, så det var fint, men også merkeleg å møte dei igjen.
Mange familiegreier som har vore gløymt har dukka opp att.
Og det var både gode og vonde ting.
Men å møte og bli kjent på nytt igjen med niesa har vore heilt super fantastisk!
Så alt i alt var turen god.
Sjekk den nydelege niesa mi! Ho er berre heilt superskjønn! ♥
Eg er fornøydd.
Sjølv om tida etterpå har vore litt tung.
Det er ikkje noko nytt, og eg har gjennom mange år lært meg å handtere tunge periodar.
Eg må berre jobbe meg igjennom desse, eller la tida hjelpe til, om ikkje anna.
Pause på syklinga - hodet var ikkje med - og eg ville svømme - kunne jo prøve tridrakta?
Og svømme UTAN våtdrakt for ein gong skyld? Men tør eg?
Ein måte å jobbe på er også fylle hodet med andre ting enn uklare ubehagelege minner frå arkivet.
Og der kjem bloggen inn, og treninga, og triatlon, og bildene.
Når eg mistar meg sjølv i vonde minner, så trengst det sterke gode bilder som overdøyver dei gamle.
Bilder i farge!
På veg heim frå fysioterapien i går - ein treng ikkje manipulere fargane her,
når himmelen er knallblå og sola skin og blomane er sååå fine!
Bilder med bevegelse, eller ro.
Innbydande vatn, høg blå himmel og solide fjell.
Sand mellom tærne og vind i håret på sykkelsetet.
Sol i ansiktet og lukten av fargerike blomar.
Eller også mektige skyer og regn i lufta.
Løpesko på grus.
Rytmiske steg, eller tunge.
Landskapet som endrar seg undervegs.
Velkomsten av hunden heime.
Strekke ut støle musklar, la ein svett kropp kvile mot stuegolvet mens hunden vimsar rundt og byr på seg sjølv.

Eg er av og til nødd til å minne meg på kva eg likar ved trening og triatlon.
Det høyrest kanskje merkeleg ut, men det har seg slik at hodet mitt av og til er på autopilot, og køyrer berre det mest nødvendige, så når eg prøver å få fram motivasjonen min for å trene så kjem det "Access denied.".

Så då er det berre å "mate inn" igjen med noko av det eg eigentleg alt veit.
Men berre ikkje har tilgang til der og da.
Så framover, fram til konkurransen i Haugesund 6.juli, så skal eg bruke bloggen til å mate inn gode tankar om triatlon, trening, meg sjølv og fokusere på det eg likar.
Det er ikkje tvil om at eg kosar meg på konkurransar.
Eg blir jo heilt religiøs når eg nærmar meg mål! :D :D
Dette var i IM 70.3 Haugesund 2013.
Altså eg meiner, på ein innfallsrik dag så beslutta eg å gje bloggen min tittelen "triatlonterapi", så da kan eg vel vie litt tid til dette temaet også innimellom???
Selfmademultisportwoman (meg) er forfattar, så selfmade skal det bli, for eg er min eigen beste coach.
Ikkje noko vondt om Dave Scott - eg ville meir enn gjerne hatt han som coach igjen, men da kanskje ikkje i forberedelse på ein konkurranse, men som ein slags treningscoach.
Eg kom godt overeins med Dave Scott! 
Men  - eg coacher meg sjølv.
Og akkurat nå er det tide for nedtrapping av trening (hahaha, som om eg hadde noko treningsvolum å trappe ned frå :D) og oppkøyring av motivasjon, gnisten, inspirasjon og kortare økter i racepace (eg likar ordet racepace - det får det til å virke lett - konkurransefart virkar derimot litt - ehem - litt omstendeleg).

Nok skriving, nok output.
Nå skal eg bruke opp mine siste slantrer på "godbitar" som eg skal ha med på konkurransen i Haugesund. Konkuransegodteri, på ein måte.
Hmmmmm Sport Beans er berre såå gode!
Alt hjelpar! Og det er jo input det også;)


10. juni 2014

Svømmehud via internett.

"Your order has been placed".
Høyrest det velkjent ut?

Eg likar nettshopping, eg må jo berre innrømme det.
Etter at eg for mange år kvitta meg med skepsisen ovanfor netthandel, så har det sidan berre vore positivt.
Det har strømma inn mykje treningsutstyr i posten gjennom åra.
Med eit tastetrykk så har du plutseleg bestilt!
Klart, du kan bomme på størrelse.
Plagget eller skoene kan vera heilt annleis enn dei ser ut på bilder.
Men eg tek no gjerne ein sjans.
Delvis fordi eg synst det er spennande, og likar litt av denne uskyldige spenninga i kvardagen, og delvis fordi eg rett og slett bur for langt unna butikkar som har det sortimentet av utstyret eg treng.
Eg trivst med å bu på bygda.
Så lenge eg har internet får eg jo tak i det meste som ellers er litt utanfor rekkevidde...
Eg er også kravstor når det gjeld kundeservice og rådgiving.
Før eg kjøper meg noko nytt, så har eg som regel gjort grundig research.
Lest utstyrstestar opp og ned (i alle fall på dyrare utstyr), gjort samalikningar med alternative produkt, lest om materialet osv.
Så sjølv om eg også set pris på å handle utstyr i ein fysisk butikk så likar eg ikkje når eg møter ein kundebehandlar i butikken som fortel meg ting eg alt veit : "Da treng du nøytrale løpesko" "Da har du størrelse 38-39" eller ting som ikkje stemmar: "du burde ha høge fjellsko og ikkje låge"
Blir eg ikkje høyrt, mistar eg lysten til å handle.
Enkelt og greitt.
Viss noko prøver å selge meg noko eg ikkje har tru på -
då mistar eg lysten - ja då ser eg kanskje slik ut
(sjølv om eg hadde det moro på bildet - var berre veldig fokusert :D)
Internettshopping har stort sett gått greitt.
Klart eg har bomma med størrelsen innimellom.
Men da er det jo berre å anten sende skoene tilbake, eller selge vidare.
Ei sprek venninne og dattera hennes har same skostørrelse som meg og har tatt imot både terrengløpesko og adidasløpetights (kva er det med adidas og dei små størrelsane deira???).
Riktig temposykkel i riktig størrelse, og utan ein einaste skramme, kom i posten heilt frå Storbritannia, så den blei ikkje bytta!

Ifjor bestilte eg meg ny våtdrakt frå Sailfish.
Sidan eg hadde prøvd modellar frå Sailfish før, hadde eg tru på at den ville passe. Og jo, den passa bra, men akk nei, så lang den var i ryggen? Den tok til og med inn vatn når eg svømte.
Sukk...
Ok, ein SER at det er for mykje materiale øverst.
Bildet er frå i fjor.
Sidan Sailfishdrakta er laga av så bra materiale, og utruleg fin, så sat det langt inne å selge den.
Men så blei eg kjent med ei førstegongstriatletjente på Bøsprinten som kanskje kunne tenkt seg å prøve drakta (kan hende eg bidro litt til at ho til slutt skjønte at ho trengte ei våtdrakt - ehem), og eg var ganske sikker på at den fine Sailfishdrakta mi ville passe henne bra.

Som tenkt, så gjort, så for eit par-tre veker sidan blei drakta pakka ned i ei eske og sendt nedover i fylket. Ha det, gode Sailfishdrakta mi...!
Og nå kan den glede seg til mange svømmeturar nå, for den passa visst godt og jenta er fornøydd!
(Etter samtale med kundeservice frå Sailfish blei eg forresten fortald at denne Vibrantmodellen frå 2013 var ekstra lang i ryggen - det har dei endra igjen frå 2014 av).

I dag så bestilte eg meg altså ny våtdrakt.
Eller, eigentleg så er det strengt tatt ingen våtdrakt, men ei svømmehud - eit "swimskin".
Det betyr at den er mest laga for svømmarar som ikkje treng ekstra oppdrift i form av tjukk neopren, og heller ikkje isolasjonen som du får frå det tjukkare materialet i ei vanleg våtdrakt.
Etter forsiktig råd frå Sailfishkundeservice valgte eg meg også ein størrelse mindre (skummelt!!).
Den ser nå bra ut. Men alt frå Sailfish ser bra ut.
Er så spent om den passar bra også!
Eit "swimskin" er også meir fleksibelt og skal gje større bevegelighet i skuldrane, og det er akkurat dette eg er ut etter.
Svømmehud på engelsk heiter nok "webbing". Bra for andungen,
veit ikkje korleis den hadde sett ut med våtdrakt på :D
Triatlonvåtdrakter som er laga for "gode" svømmarar er som regel såpass dyre (4-6000kr) at eg aldri har vurdert å spare til ei slik drakt eingong.
Men nå blir det altså "svømmehud".
Eg har faktisk eit "swimskin" frå før, frå Aqua Sphere. Utan armar.
Super behageleg å ha på og svømme i,
men den tek inn vatn øverst,
og eignar seg derfor lite til å svømme konkurranse
(den er visst også for lang i ryggen for meg, jaja, størrelse small)
Vêret er for tida nydeleg over det heile landet (trur eg i alle fall, sorry dikkøn som har dårleg vêr, men uttrykket "over det heile landet" er berre så bra :D) og eg er littegrann i pre-race modus, det er nå berre ein månad igjen til IM 70.3 Haugesund, og eg kjenner at eg heng litt etter med treninga mi.

Eg skulle forlengst hatt fleire lengre sykkelturar.
Og løpeturar.
Pinsesundagen blei det ein løpetur på 15km, og det kjendte eg godt i låra dagen etterpå, spesielt sidan eg ikkje tok det så roleg som planlagt.

Eg snudde her. Neste gong løper eg kanskje enda litt lengre.
Jepp. Kanskje når eg ikkje har blemme under foten?
Men moro var det.
Eg kosa meg.
Motivasjonen er god, og vêret er bra.
Solskinnet inviterar til trening, for min del.
Snart må eg vel også få teste vanntemperaturen her og sjekke om sjøormen har kome seg godt gjennom vinteren...
Og så må eg fikse blemme. Stoor blemme. Fytti.
Føtane mine er visst ikkje lenger vant til å løpe 15km i varmen...