Når ein triatlet skal ut og reise...

... så reisar han sjeldan utan treningstøy i kofferten.
Og når det gjeldd reise, så er det for min del sjeldan at eg ikkje skal på ein konkurranse.
Det er faktisk ikkje så veldig overdrive, når eg tenker meg tilbake på dei siste åra, så har eg reist veldig lite, og dei få reisene har vore til triatlonkonkurransar.

Eller, så har eg reist på besøk til triatlonvenner.
Uansett, så har bagen vore stappfull med både våtdrakt, treningstøy, løpesko, badedrakt, og når eg køyrte i eigen bil, låg det gjerne ein sykkel i bagasjerommet.

Men nå skal eg ut og reise, og besøke broren min, og vera i konfirmasjon til niesa mi.
Så tok eg i dag og pakka bagen, og då såg den altså slik ut:

Ikkje sant, og kva ser me der?
Løpesko, badetøy, treningstøy, klatresko (!), tridrakt...
Jada, finskoa er også med. Kjolen var enda ikkje pakka ned, så eg skal ikkje stille i løpeskjort eller liknande altså!
Broren min antyda at han hadde nokre klientavtaler til veka som han ikkje kunne avlyse, og meinte, at eg sikkert ville bruke tida til ein løpetur blant anna...?
Ja da, det hadde eg jo!
Sightrunning!

Sjekk DET kirketårnet! Det er nok mykje å sjå på i Landshut,
så det er berre å ta løpeskoa fatt, så rekk eg jo ein del?
(Bildet er frå Wikipedia)

I tillegg har eg alt funne ut kor hen svømmehallen i Landshut ligg hen, og der er det faktisk sommarsesong og dermed har utebassenget opna. Å tenk om det blir fint vêr om eg får meg ei lita svømmeøkt i utebassenget!
Det er jo deileg med litt treningsavbrekk rundt alle festlighetane, så noko skal eg finne på.
Men då eg sjekka treningstidene til den lokale triatlonklubben, ja då skjønte eg at eg er passe triatletisert, så viss eg skal svømme, skal eg gjera det på eige hand.

Sjekk dette anlegget, såå flott!
Eit sånt eit burde me også ha i Seljord, synst eg!
(Bildet er frå Landshuter Stadtwerke eller noko trur eg,
dei set nok pris på at deler bildet og reklamerar, tenker eg)

Heldigvis har eg også sjekka om det går an å svømme i elva Isar, men Landshut er antagelegvis den einaste byen langs denne elva som har badeforbud i elva pga hygieneproblem. Sjølv om vannkvaliteten visstnok skal vera god nok og ikkje spesielt forskjellige frå dei andre byane langs elva (f.eks.München).
Så då fekk våtdrakta heldigvis ligge heime ;)

Her ein stad gjekk eg tur saman med broren min for mange år sida -
det fristar jo med ein dykkert, ikkje sant? Men det skal eg la vera.
 (bildet er herifrå, under common licence)

Eg har fått unnagjort ei god styrkeøkt i dag, og det var deileg. Eg tok meg god tid også, for det er stadig nye kombinasjonar og posisjonar på enkelte øvingar, spesielt knebøy, som eg kan lære meg.

Hm eg trur ikkje at musklane er blitt større sidan sist, '
men dei har blitt meir definert, og det synst eg er så kult!!
DET gir motivasjon!

Eg har også gjenoppdaga gamle kunstar;

Eg var ute på kveldstur med Lukas.
Og så måtte eg plutseleg leike meg litt. Måtte berre :D

Lukas syntest nok det heile var litt rart å sjå på, men han er så tolmodig, go'gutten min:

Go'gutten min :)

Det blir ikkje lett å reise frå Lukas'en min, men det er to gode venninner av meg som skal passe han, og blant anna skal han bu hos beste jentekompisen sin:

Lukas skal tilbringe nokre dagar saman med Akira, det kjem han til å sette pris på!

 Så da får Lukas litt ferie han også. Bra det :)

Det er lov å trikse!

I går fekk eg endeleg den sykkelturen eg gjerne villa ta.
Nå er det berre seks veker igjen til IM 70.3 Haugesund og sjølv om eg ikkje har dei store planar om prestasjon, så veit eg av erfaring av syklinga kan bli ei temmeleg slitsam affære utan nokre få lengre sykkelturar på temposykkelen.

Men eg må sei at lange sykkelturar er noko av det eg likar minst av all triatlontrening.
Ikkje at eg ikkje likar dei, for som regel så er dei fine så snart eg har kome meg ut.
Og spesielt når eg har kome meg heim att.
Men terskelen for å ta ein sykkeltur på over tre-fire mil er mykje høgare enn for tilsvarande løpetur, f.eks. 7-8km (1/3 konkurransedistansen).

I går måtte eg spela på alle mentaltriks for å koma meg ut.
For eksempel:
 - Eg brukte ikkje innsatsmuskelen (nevnd i forrige innlegg), men skulle sykla så langt eg ville, og alt var godkjent på førehand uansett.
 - Eg tok med belønning. Powerbar Gel av den nyaste sorten med kirsebærsmak. Den er kjempegod, men også nokså kostbar, så den fallar i kategorien "godteri" og funkar som belønning.
 - Eg tok med pengar i tilfellet eg kom forbi ein butikk og fekk lyst på is.
 - Eg tok også med Powerbar "Waffles" noko som eg er nødd til å skrive eit eige innlegg, dei er skikkeleg gode, og er i alle fall godteri.

Eit lite triks: belønning i form av godteri på sykkelsetet.
Funkar for meg!

Til anledning bruka eg også ein av mine finaste triatlontoppar, den er nemleg så lyseblå og fin at eg sparar den for slike anledningar - når eg treng alle motivasjonstriks. Saman med rosa tribukse gjorde det susen - skikkeleg sommarleg!

Først ute på vegen, var eg temmeleg usikker på kor hen eg skulle.
Ok, rundt vatnet (42km).
Men huff, på den "gamle" sida blåste det nå så veldig...?
Me får prøve den "nye" sida av vatnet.
Ikkje betre her.
Kanskje mot Flatdal?

Det blåsar også i Flatdal, men her er det i alle fall flat.
Det er det ikkje rundt Seljordsvatnet!

Der blåser det uansett, men det er mindre stigning i tillegg.
Eg tenkte ikkje så veldig men tråkka i veg.
Musikk på eit øyra (som også er eit triks for å koma meg ut. Musikk er min beste venn på sykkeltur.

Temperaturen var utruleg deileg, reine sommaren.
Etter berre 4-5km sykla eg gjennom anleggsarbeid med trafikklysregulering, noko som gjorde at det var mindre trafikk bakfrå, og når den kom, så kom den i puljer. Så det var ganske avslappande å sykle.
Eg kan av og til ikkje tru at eg syklar på E 134, det er jammen ikkje mykje trafikk til tider.
Men å sykle mellom kl.16 og 18 ser ut til å vera ei fin tid.
Folk sit vel og et middag?

Nydelege sykkelforhold i dag!

I Flatdal stoppa eg og kjøpte bananar og Haribogodter.
Bananer for energien sin del, og Haribo som belønning.
Eg blir sulten på sykkelsetet, og mat er tingen.

Det er ganske flatt i Flatdal - her utsikt mot Skorve frå vegen.

Så etter Flatdal så kjem Nutheimskleivane.
Bratte, krappe svingar.
Ein skulle ikkje tru vogntog kunne køyre her, men dei gjer det.
Det er veldig solfylt opp dei bratte bakkane, og utsikten blir berre finare og finare med kvart pedaltråkk.
Det var så vidt eg greidde å la vera å stoppe.
Eg skulle ta bilder på veg tilbake.

Utsikt! Der nede er det flate Flatdal!

På den eine svingen var det masse glassbitar, og eg tok meg tid og sjekka dekka etterpå.
Men altså - med så lite mønster på dekka (me snakkar om null og niks mønster på dekket bak) så er det lite sannsynleg at glass festar seg, men å sjekke tek jo berre eit par minutter!

På toppen av Nutheim var eg så fornøydd. Bakkane var faktisk ikkje så tunge, kanskje har styrketreninga mi hjelpt? Eg måtte stadig kikke bort på utsikten. Skorve låg og der, stor og mektig, med glinsande kvite snøflater og imellom mørk stein.
Eg fekk litt lyst på ein topptur dit!

Så svingar vegen bort frå utsikten, og stigningen fortsetter litt til. Det var nå eg måtte bestemme meg om eg skulle vidare, eller snu. For når ein trillar ned bakken på andre sida, ja da triller ein fort!
Og eg lot meg trille, gav litt blaffen eigentleg.
Og trilla, og trilla, og trilla...

Så kjente eg at dette ikkje var spesielt moro, for med så mykje lett fart, kor tungt ville det vera på veg tilbake mon tru?
Men skit au.
Forventningane mine til sykkelturen var jo ikkje så store, så eg kunne ikkje "øydelegge" noko.
Og sola skein, og det var fortsatt lite trafikk.
Men du verden så lenge det varte, eg hadde visst vinden i ryggen OG nedoverbakke.
Tenk om det alltid var så lett å suse langs vegen i 40km/t!

På veg tilbake hadde eg sola i ansiktet, og det var eigentleg fint, for viss det er ein ting ved sida av maten eg krev på sykkel, så er det å halde varmen.
Ingen fare for å fryse i går, så det var berre å trakke på.
Bratte fjellsider og granskog.
Lite trafikk.
Tørr og rein asfalt.
Sykkelen sykla.
Eg tråkka.
Deileg!

Fornøydd!

Stigninga tilbake mot Nutheim var ikkje så bratt, og plutseleg var eg på toppen igjen, og kunne ta bilder av utsikten.
Eg synst at eg er heldig som bur i Vest-Telemark og har så flott natur å trene i!
Det er nok mykje av både motivasjon og inspirasjon eg får av naturen her rundt meg.
Det fristar å både løpe, sykle og svømme her, for ikkje å snakke om turgåing og klatring og snowboard pg ski. Det er reine leikeplassen her!

Sykle på vegen eller i skogen? Eller opp i fjellet? 

Humøret blei bedre og bedre, ikkje slik superstemning, men eg var mest fornøydd med at eg kom meg ut i det heile tatt. Eg sjekka GPSen og bestemte meg for å ta ein liten ekstra tur "rundt byga" for å koma nærmare 60km enn 50km. Det blei ein ganske lang stigning i tillegg, og då kjente eg lårmuskulaturen godt. Men det gjorde ingenting, eg var så super fornøydd med dagens prestasjon.

Dagens prestasjon: 59,12km og ca 1300 høgdemeter stigning på 2t45min!

Og for ikkje å snakke om den gode følelsen det er å koma heim og sette seg ned på golvet med ein proteinshake og legge beina høgt! Og så dusje vekk svette og støv frå landeveien!
Eg lurar på om trikset for å sykle lengre sykkelturar er å - nettopp - sykle lengre sykkelturar.
For å bli vant med dei.
Og for å kjenne at dette ikkje er så ille som ein trur.

Den lyseblå Crafttoppen er såå fin!
Legg også merke til delinga mellom skulder- og brystmuskelen,
 haha, ha styrketreninga gir visst resultat :D

Eg trur at eg rett og slett skal hjernevaske meg på at lange sykkelturar er morsamme, og prøve å innbille meg at eg ikkje kan vente til neste gong!
Litt pengar til is, kaffe eller godter skal eg i alle fall ha med meg, og ha tid til pausar og for å ta bilder.
Eg treng nok litt ekstra belønning når eg skal ut og sykle, men det skal eg jammen unne meg også.
Det er lov å trikse litt, rett og slett!

Det er dette eg skal ha som mentalt bilde på lang sykkeltur:
sol, blå himmel, tørr og rein asfalt og nydeleg utsikt.
Og rosa styretape. Ganske bra bilde :)

Innsatsmuskelen - musculus laboris

Etter at eg har vore velsigna med eit overskot på energi, innsatsvilje, inspirasjon og motivasjon over eit par veker, var det både i går og i dag heller labert med treningsviljen.
Eller eigentleg begynte det fredagskveld med grusam utmattelse.

Sjølv om eg hadde lyst til å trene, så orka eg ikkje.
Fredagskveld blei det ein kompromiss: eg gjekk tur med Lukas, og hadde med tung sekk. Ikkje så super tung, men rundt 10-11kg.

Eg fekk litt drahjelp av Lukas:
både for å koma meg ut i skogen,
og opp dei bratte bakkane.

Så gjekk me vår vanlege runde gjennom skogen. Eg likar nemleg godt å gå med sekk, ryggen har godt av det, beinmuskulaturen får også litt uthaldenhetsstyrketrening, og muskulaturen rundt kne og anklane blir styrka.
Alt dette treng eg, så det er alltid ok å gjera, gå tur med sekk i terrenget.

Fin "belønning" for slitet er jo den blide gutten min,
som alltid er såå lykkeleg når me er på tur!

Laurdagen hadde eg først store planar om både det eine eller andre, men kroppen var matt og slapp, og innerst inne hadde eg mest lyst til å ligge i sola og lese.
Og da gjorde eg akkurat det.
Fekk lest om det elektriske ledningssystemet i hjartaet og hjarteklaffane.

På kvelden orka eg rett og slett ikkje nokonting anna enn å rusle tur med Lukas.
Med tok ein tur ned til sentrum der det går an å nyte den siste kveldssola, var innom venner, og tusla heim att.

Men skulle ikkje innlegget handle om innsatsmuskelen?
Musculus laboris, altså, kor sit den hen, tru?

På engelsk så heiter den effort muscle, og det er to psykologiprofessor som har æren for navnet. (Ikkje for den latinske, musculus laboris, den har eg funne på :D).
Michael  W. Otto og Jasper A. J. Smits forskar på samanhengen mellom fysisk aktivitet og mental helse. Mens Michael W. Otto skriv om strategiar for å forbedre behandling for angst, affektive lidelser (depresjon og bipolar og slikt) og rusavhengighet, så er Jasper A.J. Smits forskning fokusert på utvikling av tiltak som mosjon/trening for behandling og forebygging av angst og røykeavhengighet.

Klart eg måtte finne ut kva desse karane hadde å sei om temaet!
Dei skriv ein god del om motivasjon.
Motivasjon til trening, og det er jo eit ganske viktig tema.
Kven ønsker seg ikkje ubegrensa motivasjon til trening og kanskje også sunt kosthald?
Røykefrihet og regelmessig "riktig" fysisk aktivitet?

Kva stoppar oss?
Kvifor er ikkje alle friske, veltrente, røyekfrie, balanserte og glade mennesker?
Fordi det rett og slett ikkje lett å motivere seg sjølv til alt det som skal til for å bli akkurat dette: veltrent, røyefri, balansert og glad.

Sånne glansbilder av sunnhet og velvære gjer
 det ikkje lett å koma i gang for folk flest!

Eg har alltid lurt på kvifor eg ikkje orkar å trene når kroppen er klar, når eg har tid, når eg har ete nok mat, når vêret er bra, osv.
For eg synst da at det er morsamt å trene?
Det er mange grunnar til at eg av og til ikkje kjem meg ut.
Eller at eg brukar fleire timar på å koma meg i løpesko og ut av døra.

Tenk det kan vera solskinn ute og eg kjem meg ikkje ut...
sånne dagar finst det også!

Merkeleg? Velkjent?
Ein teori av desse (forresten ganske spreke) psykologane er, at det krevst eit lite push for å få oss i gang. Det startar om morgonen, når ein er trøtt men likevel står opp.
Me skal jo stå opp, vekke barna, lage frukost, gå på jobb, osv?
Har me lyst, er me motiverte?
Ikkje alltid, men me gjer jo alt dette likevel.

På jobb e.eks. er det mange slike små push som får oss gjennom dagen. Mange gjøremål, ærend. Ein siste korrekturlesing. Ein siste telefon. Mest lyst til å koma heim, men innom butikken først.
Etter middagen så hadde det vore moro å sett på TV, men så var det nokre rekningar som venta.
You get it.

Så viss nå trening blir berre enda eit punkt på gjøremålslista, så kan det hende at vi alt har brukt opp denne innsatsmuskelen vår gjennom dagen. Slik at  innsatsmuskelen vår blir utslitt nok i løpet av dagen, og me kan ikkje bruke denne til å gje oss eit ekstra push til å ta på treningstøy. Ta og løfte nokre vekter. Ta på løpesko. Til å opne døra. Gå ut. Løpe.

Blir trening berre eit kryss på gjøremålslista?

Derfor burde me finne og bruke andre strategiar enn innsatsmuskelen for å koma oss ut på løpetur. Eller i skogen. Eller treningssenteret.
Men samtidig som altså den utslitte innsatsmuskelen kan vera årsaka til at det blir tungt å koma i gang, så er det akkurat fysisk aktivitet som også styrkar denne muskelen!

"The effort muscle is different from any of your other muscles."

Mens me er ute (eller inne) og trenar eller mosjonerar, så overvinn me heile tida små øyeblikk der me blir slitne men likevel held ut, der me gir på litt ekstra i motbakken, der me spring litt raskare, fordi me veit at på lang sikt, så er dette godt foross og kroppen vår.
Kanskje er det ein konkurranse me har lyst å perse. Så me gir eit ekstra push.

IM 70.3 Haugesund gjer at eg pusher litt ekstra,
som her på min tempoøkt på tysdag.

Og neste gong me møter motgang, og trur me må gje oss, så hugsar me kanskje at det går an å gje eit ekstra push. Og innsatsmuskelen er sterkare enn før, så det kostar mykje mindre å pushe litt ekstra.

For min del så skjønte eg i dag at eg hadde sett på min lite brukte triatlontreningsplanen min som foreslo at eg anten skulle sykle minst seks mil eller løpe 14km.
Huff. Det hadde eg på ingen måte lyst til å gjera.
Så blei det meir hjarteanatomi.
Samtidig, innerst inne, så visst eg at eg ville hatt godt av å trene.
Så eg bruka ein halv time på å kartlegge kor hen eg skulle sykle, kor hen eg kunne løpe osv, men eg kom fram til at tanken uansett var avskrekkande.

Treningsplanen som heng på kjøkkenskapet.
Eg trudde at den skulle motivere meg,
men den er berre avskrekkande eigentleg. Rart?

Men så kom eg på at eg kunne godt ha trent styrke denne veka. Den første økta denne veka greidde eg ikkje heilt å gjennomføre, og dessutan hadde eg fått ein kink i nakken på eit eller anna vis, og styrketrening pleier å hjelpe på det.
Plutseleg så var det ingen innsatsmuskel som meldte seg (eg har kanskje ikkje nevnd det, men for min del så er teorien min om min tidvis manglande "motivasjon" for å trene betinga i at innsatsmuskelen min ser ut til å vera kronisk utslitt - sidan den sa stopp i 2006 og sidan berre har fungert sånn delvis. Men meir om det kanskje ein annan gong).

Styrketrening it is! Fram med treningstøy og treningsdagbok og oversikt.
Kort planlegging kva økter og i kva rekkefølge (eg held fram med 5x5 og har god progresjon, men må av og til stokke om på rekkefølga av øvingane etter dagsformem), og kva utstyr eg skal bruke (eg har henta heim vektstanga mi og kan nå bytte mellom manualar og vektstang. DIGG).

Velkomen heim igjen, vektstanga mi!

Det var på ingen måte vanskeleg å sette i gang.
Eg bruka ganske god tid også, over ein time, og tok med tid til å teste ulike måtar å ta knebøy på, var nøye med oppvarminga osv.
Og så har eg forsatt god progresjon, og kan auke vekt på markløft og roing, så det er moro!

Nå må eg faktisk skaffe meg fleire vektskiver. Tyngre. 

Innsatsmuskelen min er under opptrening, denne.
Min teori er forresten at denne muskelen, viss me skal halde oss innanfor anatomiens verden, består av to hoder (og derfor burde heite musculus laboris biceps). Den eine delen er styrt innanfrå, og er godt utvikla hos meg. Den får meg til å løpe maraton og trene for langdistansetriaton.
Den andre delen er styrt utanfrå, dvs av omverda som jobb, familie og samfunnet. Denne delen blei lamslått hos meg i 2006 og har sidan vore på rehabilitering.

Kanskje musculus laboris biceps er best når den får brukt alle fibrane sine, og ikkje berre ein del, kva veit eg, nå driv eg berre og funderar. Eg har nådd slutten på dette lange innlegget og skal resten av filosoferinga overlate til lesarane mine. Det er nemleg Lukas som snart gir meg eit lite push er for å koma ut i skogen viss eg sit enda lengre..

Viss eg ikkje passar på, reisar Lukas aleine ut på tur -
han har nemleg ingen problen med å koma seg ut. Aldri.

Løpetur på autopilot

I går var eg på ein liten joggetur med Lukas.
Eg hadde tatt med meg mobil, og tok litt bilder undervegs.
For å sleppe å slå mobilkameraet på og av, så lot eg det berre vera på.

Det eg ikkje hadde tenkt på var, kor lett det er å koma bort i skjermen, og at eg hadde satt kameraet på å ta bilder ved hjelp av trykk å skjermen.
Det blei mange artige bilder!
I og med at intensiteten på løpeturen skulle vera låg, og Lukas var med som skulle tisse 34 gonger og bæsje og bade og snuse, så blei det mange stopp og mange anledningar til å knipse i veg...

Utsikt mot Skorve i kveldslyset.

Eg blir aldri lei av å ta bilde av Skorve, sjølv om det begrenser seg med mobilkamera. Speilreflekskamera står på ønskelista mi! Sjølv om eg vel neppe hadde tatt det med på løpetur...

Eit av dei mange "autonome" bildene, som tok seg sjølv...

Nå har eg bestemt meg for at eg på mange av dei rolege turane mine kan ha med Lukas. Da veit eg nemleg at intensiteten blir låg nok, pga av alle dei stoppane han skal ha. Og tempoøkter, og intervalløkter, skal eg løpe aleine.

Lukas synst ikkje det er såå veldig morsamt på løpetur,
når han ikkje får snuse like mykje som han ønsker. Og varm blir han også, stakkars. 

I går hadde eg eigentleg ikkje tenkt meg på løpetur i det heile tatt, men hodet mitt var ikkje heilt på plass, og eg kjente at eg måtte gjera noko for å få det på plass att.

Ein skygge av meg sjølv.

Det blei ørlitegrann bedre etterpå, men for meg så er ein løpetur mest effektiv for å

• få betre humør
• kvitte meg med sinne og frustrasjon
• kome på andre tankar
• få hjernekjemien i balanse att (noko som eigentleg er årsaken til dei tre ovannevnde effektane)

I går var eg berre fjern. Hodet hadde slått seg av, så da var det ingen poeng å sitte heime og glo i veggen. Lukas skulle jo ut og luftas uansett.

Eg er fjern. 

Slik "fjernhet" kalles dissosiering på fagspråket, og er noko dei fleste opplever frå tid til annan. Det er ikkje farleg, og kan blant anna vera ein forsvarsmekanisme av hjernen mot for stor stress. Hjernen koblar seg rett og slett ut og fungerar på autopilot.

Eg opplever dette ganske ofte i samband med sterk stress.

Ein følelse av surrealisme, depersonalisering, drømmeaktig, å vera i ein film...
det er uttrykk som kan beskrive dissosiering.

Pussig at til og med mobilen min satte seg sjølv i autopilot!
Det blei virkeleg mange rare bilder:

Tatt av mobilen min. Ganske treffande av løpeturen i går i kveldssola.

Då eg kikka i mobilbildealbumet etter endt løpetur, var det så mange som 30 bilder eg hadde tatt. Eller, riktigare sagt, som mobilen min hadde tatt:

Mange rare bilder med litt kunstnerisk uttrykk.

Eg løper ofte med mobil i handa, og då kjem eg nok fort borte i skjermen, og når kameraet er satt på skjermutløyste bilder, blir det tatt mange bilder utan at eg merkar det.

Godt det var blå himmel - då gjer det meining å sjå på slike bilder.

Nokre bilder var ganske kule.

Mange fantest i tripple versjon, men det er ikkje mange eg sletta. Dei var liksom for artige.

Eg har sans for sånne rare bilder!

Men eg stoppa også for å ta "ordentlege" bilder:

Helikopterlandeplass - vindstilt - kveldssol - Hattefjell. 

Det var så nydeleg med denne låge kveldssola i går. Eg trur det må vera "yndlingstida" mi på dagen for å løpe. Eg prøva å fange inn dei siste solstrålane:

Første syriner og siste solstrålar.

Det blei ein fin tur på 7-8km, og sjølv om hodet fortsatt ikkje var på plass etterpå, så fekk eg litt ro i kroppen, og Lukas fekk seg ein skikkeleg luftetur og eg kunne utnytte den siste kveldssola, mens mobilkameraet fekk slå seg laus med å knipse på autopilot.

Ikkje verst eigentleg.

Det er jo for slike opplevingar at eg driv og trenar...

Kveldssol over Hattefjell...

I want muscle!

==> er fasitten/statusen så langt etter fem veker med det nye styrketreningsprogrammet mitt.
Det klassiske 5x5.
Nå har eg brukt det i fem veker ca.
Planen var å gjennomføre programmet som det er tenkt, der ein trenar tre gonger i veka og vekslar mellom to forskjellige økter.
Det finst mange variasjonar av 5x5, men slikt ser omtrent planen min ut:

Eg trenar ikkje på faste dagar,
men dette visar berre korleis ein kan fordele øktene.

Tidsmessig så har det vore alt for mykje å trene styrke tre gonger i veka.
Eg ville tross alt også løpe og sykle.
Triatlontrening står som før i fokus og har første prioritet.
Dessutan har eg dei første vekene trengt meir enn 48t timar til å restituere meg.
Så slik blei styrketreninga mi dei første fem vekene:

Sjølv om eg ikkje har trent tre gonger som planlagt, så har styrketreninga rykka opp mange hakk i rangordninga!
Den blir ikkje lenger "vekkprioritert".

Vektene har også stige eit hakk.

Gjennom dei siste fem vekene har eg faktisk fått trent styrke to gonger i veka, heilt regelmessig!
Hurra!
Og det beste er at eg er faktisk motivert til å trene styrke.
Ja, riktig, eg har faktisk LYST til å trene styrke!
Eg ser fram til å ta manualane fatt.
Så utruleg!

Litt trøtt og oppgitt:
Lukas synst også det er moro når eg trenar styrke og hiv seg med.
 Ikkje alltid like praktisk, men han meiner det godt.

Eg har jo slite virkeleg med både motivasjon og sjølvdisiplinen når det gjeld styrketrening.
Men dette enkle 5x5-programmet har eg begynt å like altså.
For meg så har følgande gjort susen:

• 5x5 er enkelt og forutsigbart og dermed lett å gjennomførbare også for eit sliten hode 
• 5x5 har berre fem repetisjonar, og då oppnår musklane sjeldan max belastning og ein blir ikkje så utmatta
• 5x5 kan gjennomføras på kort tid (på 30-40min pr økt)
• 5x5 skal gje stor og rask framgang på både muskelmasse og muskelstyrke - det motiverar meg 
• eg har belønt meg sjølv under styrketreninga (nugatti - god sportsdrikke - god proteinshake etterpå) 
• eg har hatt treningstøyet klart, på same plass - enkelt og greitt
• viss eg absolutt ikkje har lyst til å trene styrke, så slår eg på TVen for å ha underhaldning
• eg ryddar og støvsugar før eg skal trene styrke - då er det faktisk veldig deileg å sette i gang å løfte manualer i staden for støvsugaren ;)

Eg har også tatt bilde av meg sjølv for seinare å dokumentere muskeltilvekst.

Eg vil ha musklar.

Kroppen min treng meir muskelmasse.

Både fordi den kjennest bedre, og sterkare, men det er også ørten andre helsefordelar (sterkare beinbygning, bedre hormonbalanse, auka metabolisme og dermed fettforbrenning mm.)
Men akkurat for tida løfter eg tungt for å auke muskelmasse og styrke.

Inspirert av Siljas innlegg om "store" overarmar måtte eg ta bilde av mine armar og skuldrene i dag:

Det blei da slettes ikkje så verst?
Posering er noko eg ikkje kan noko om, så det her blei meir bilde i forbifarta à la instagram.
Men eg liker det eg ser.
Og eg vil ha meir.
I want muscle!