Av og til er det å akseptere det første steget til endring/bedring, og når det gjeld depresjon, så trur eg absolutt på dette.
For meg så er det slik at negative tankar er der nesten heile tida, men eg jobbar med å ikkje la dei dominere. Eg tenkar mange positive tankar også, og prøver å minne meg sjølv på det eg har fått gjort, og det eg kan, det eg er, men så er det slik med depresjon at alle desse gode eigenskapane ikkje gjeld.
 |
| Funne på "Bjørnar's blogg" |
Det er trist, og for alle dikkøn der ute som trur at det med depresjon er for folk som har svak vilje eller ikkje greier å ta seg saman eller ikkje har prøvd hardt nok,
slik er det ikkje, eg jobbar hardt mot desse tankane!
Men eg greier ikkje å ha gode tankar for tida uansett kor mykje eg prøvar.
Kjenner ikkje glede.
Eg er avsnørt frå mi eige fortid, frå nuet, og frå framtida.
 |
| Den kogitive modellen for depresjon. |
Men det går over - det har alltid gjort det.
I går kveld var eg hos legevakta nærmare kl.23 for då blei det til slutt alt for mykje - heile dagen hadde vore blanding av stress og panikk og angst og tårer og slitenhet, bortsett frå eit besøk hos ei venninne, då fekk eg pause frå meg sjølv, men det blei desto verre etterpå. Og sidan det var seint, blei det legevakta.
Det gjekk bra, av og til er det bedre med "profesjonell" hjelp, sidan eg da ikkje treng ta omsyn til at venner skal kunne takle det som skjer inni meg.
Nå er det ein ny dag men om eg enn prøver så greier eg ikkje å dra meg ut av denne psykogjørma.
Eg sit fast der.
Huff huff og eg har hatt så mykje magesmertar at det ikkje frista å trene.
Men det kjem bedre dagar.
Eg må berre få tida til å gå.
Tenke gode tankar og håpe at hjernen min etterkvart begynner å tru på dei.
 |
| Geiterams ved Vågslivatnet, dag 2 på pilgrimsturen 2012. |
Det er vanskelig å vite hva man skal si når man leser slikt som dette.... jeg leter liksom etter "det rette å si" men det er rett og slett umulig å si "det rette" fordi jeg aner ikke hva jeg skal si; jeg er liksom hjelpesløs for dette har jeg ikke så god greie på.
SvarSlettDet jeg kan si er at jeg er meget imponert over at du skriver om dette for dette er viktig og helt klart noe mange sliter med men aldri snakker åpent om! Og det er viktig at du poengterer dette med at det ikke handler om svak vilje eller manglende evne til å ta seg sammen, for det handler ikke om det, det er ikke så enkelt som "å bare ta seg samme" liksom!
Så må jeg si at jeg skjønner VELDIG godt at du ikke ser at du verken orker eller har glede av å delta på konkurranser når du har det slik du har det nå. Jeg har ingen erfaring med depresjon men jeg har erfaring med å trene samt delta på konkurranser når jeg ikke føler at jeg har den mentale biten med meg; og det funker svært dårlig for meg! Jeg har snakket mye med Tim om disse tingene og han begynner å forstå dette nå.... hvis jeg ikke er mentalt i vater så drar jeg bare med meg alle de negative tankene inn i den fysiske aktiviteten og da har jeg det ikke godt. Jeg har derfor sluttet å delta på konkurranser hvis jeg ikke føler at jeg har det bra med meg selv i forkant. Det høres kanskje ut som jeg er et persilleblad men jeg tar bare ansvar for meg selv og tar konsekvensene av hvordan jeg vet at jeg fungerer. Så, selv om jeg ikke kan så mye om depresjon så tror jeg at jeg kan forstå hvordan du føler i forhold til dette med konkurranser om ikke annet ;-) Jeg er neppe til så veldig mye hjelp men jeg håper du har gode støttespilllere som kan bistå! Take care!! Du er sterk!!
Tusen takk Silja for fin kommentar!
SlettNei det er jo ikkje lett å vite kva ein skal skrive, eg har det likeeins når eg les slikt hos andre.
Men det er fint at du skreiv akkurat dette!
Ja eg har opplevd eit par-tre mindre konkurransar der eg ikkje hadde det ok i forkant. Eg hugsar at på eit 10K-løp (med så få deltakarar at eg stort sett løp aleine) måtte eg stoppa heile tre gonger fordi eg måtte gråte... huff huff ja. Men eg kom meg faktisk i mål likevel, men eg var så deppa på den tida at det var ingen godfølelse etterpå, berre lettelse.
I Haugesund hadde me heldigvis eit par dagar på førehand, og eg greidde å "legge" om til konkurransemodus, og det gjekk bra fordi Helene som eg reiste saman med er ei god venninne og har forståelse for dette, og då slappar eg av, men eg måtte jobbe heile tide med tankemønsteret mitt.
Gleda foran konkurransen startar ikkje før eg hadde på meg våtdrakta faktisk!
Som sagt, takk for god kommentar.
Eg opplever at det meste som er oppriktig og godt meint, og visar sympati og forståelse, hjelpar.
Skal koma meg gjennom dette også!
Hei,
SvarSlettDu er modig som tør å skrive om depresjonen din. Det er som du nevner en lidelse mange ser på som syting og svakhet. Jeg har ikke vært like åpen som deg, men har et ønske om å være det nå. Jeg har selv erfaring med depresjon. To ganger har jeg vært syk. Den første gangen, kom jeg meg over kneika uten medisiner, men med god hjelp av en kognitiv terapeut (psykolog). Hun viste meg hvordan negative selvinstruksjoner og tankemønstre ødela for meg. Jeg jobbet hardt og mye, og kom meg gjennom det. Den andre gangen, forsvant jeg ned i et svart hull. Jeg ble liggende på sofaen i morgenkåpa. Jeg brukte hele formiddagen til å rydde av frokostbordet. Hver dag. Jeg kom meg ingen steder. Jeg tok alt ille opp, jeg greide ikke å snu tankene mine. Det jeg hadde lært av den kognitive terapeuten, var ubrukelig. Jeg ville bare mate min egen depresjon. Selv om jeg ønsket å la være. Og det er nettopp det som gjør depresjon så vanskelig å håndtere for omverdenen. Det ligger i depresjonen at man drar seg selv lenger og lenger ned. Og man kan ikke bare ta seg sammen. Selv om man egentlig vil det. Heldigvis fikk jeg hjelp i tide. Jeg fikk medisiner og snakket mye med fastlegen min. Jeg ønsket ikke å gå til psykolog fordi jeg ikke orket å forholde meg til så mange personer. Denne sykdomsperioden var det ikke aktuelt å trene. Jeg som vanligvis ikke har problemer med å gå en 13 timer lang fjelltur, hadde store problemer med å komme meg opp bakken opp til huset der jeg bodde. Etter et år med medisiner, sluttet jeg i sommer. Jeg føler meg ikke akkurat robust, men det går fint. Jeg observerer at jeg kan være både trist og lei uten at det har noe med sykdommen å gjøre.
Jeg kjenner deg ikke, og vet ikke hvem du er. Men jeg leser i bloggen din at du er en sterk dame. Og så skjønner jeg at du er veldig sårbar også. Det er vondt det du står midt i nå og noen ganger kjennes det ut som om man ikke får puste. Og samtidig så føler du kanskje at du bør løpe en tur, for det pleier du jo å gjøre. Og så finnes det masse forskning som sier at fysisk aktivitet påvirker psyken positivt, så det er jo egentlig bare å kjøre på. Men det orker du ikke, for du er ikke helt sikker på hvordan du skal komme deg ut døra.
Jeg håper at du har folk omkring deg som ser at du trenger hjelp og gir deg rom for å være syk. Jeg håper du bor på et sted hvor det finnes fagfolk som kan gi deg den hjelpen du trenger. Jeg håper du blir bedre snart og opplever at du i små øyeblikk kan se lyst på livet. Jeg håper du ikke stresser med å trene når du kanskje ikke bør. Jeg håper at du kommer deg ut i naturen når du er klar for det og jeg håper at du ikke slutter å tro at det kan bli bedre.
- Laila
Laila, tusen takk for nokre utruleg gode ord! Nå veit eg ikkje heilt kva eg skal skrive som svar på dette.
SlettEg skjønner at du har vore bort i dette sjølv, du er så flink til å sette ord på det, og eg kjenner meg godt igjen i det du skriv.
Eg har ikkje alltid vore så open om depresjon og dårleg psykisk helse her på bloggen, eg synst det er eit krevande tema å skrive om, spesielt sidan eg fortsatt er midt oppi dette.
Det hadde vore enklare å skrive om det i etterkant.
Men eg ønsker å forklare kva som skjer når eg ikkje er i form, og kanskje er det nokon der ute som blir inspirert av dette?
Så bra at du har kome deg ut av dei to sjukdomsperiodene dine! Det er veldig viktig med gode fagfolk rundt seg, ja.
Eg gjekk hos psykolog i 5år (172t) fram til i fjor, men me kom aldri til bunns.
Nå sidan i vår har eg fått ein terapeut som eg likar godt, ho forstår meg, kan innimellom lese meg som ei open bok, og visar sympati og tolmodighet og viljen til å hjelpe og støtte meg.
Og det er såå bra.
Fastlegen min er også flink, men legar har jo stort sett mindre tid til disposisjon.
Eg brukar antidepressiva i svært låg dose, og det hjelpar, sjølv om det meste er vel placebo, men det er jo greitt det. Og det hjelpar den stakkars magen min som reagerar så sterkt på stress og angst.
Nei eg har ikkje trent noko sidan.
Og det kjennest greitt. Eg har rusla litt tur med Lukas i skogen, der han kunne springe fritt slik at eg fekk slappe av.
Nei eg må berre halde ut og stole på at det blir bedre.