Mallorca, here we come!! Eller: lurt utan sykkelcomputer.

Nå har dagen for avreise kome.
Endeleg!
Den siste veka har vore preg av utprøving av formen min etter magesjuken, og mental skriving av sjekklister over ting eg skal ha med til Mallorca, og organisering av ferieopphaldet for Binna.

Dessutan fann eg fram pass, internasjonalt helsekort, masa på meg triatlonlisens (som eg håpar ligg i postkassa i dag før eg skal reise), og låg i sola for å forberede huden min på sola (sleip unnskyldning til å ligge timesvis i sola, men den er vanskeleg å motargumentere).

Torsdag blei det som vanleg fellestur, denne gangen ein tur på 8-9km på Skardsvegen mellom Åmotsdal og Svartdal. Herleg! Lunsjpause i lyngen i sola med utsikt over eit idyllisk skogslandskap og glitrande vatn i sola. Me fann dessutan nokre teikn etter gamle innristningar på store steinar langs vegen, nokre viste årstallet 1811!!

Teikn rissa/hogd inn i ein stein langs Skardsvegen. Nederst årstallet: 1811!

Fredagen var pausedag for meg, mens laurdagen kribla det utruleg i sykkelbeina igjen.
Av og til er det vanskeleg å kjenne etter om eg har lyst til å trene, eller er i god nok form, eller orkar, men på laurdag, så var det ingen tvil, eg skulle ut på sykkel, og det fort, og helst i nokre bakkar.

Eg hadde eigentleg som mål i vår å sykle gjennom Åmotsdal og opp til avkøyrsla til Kvambekkheii, sidan denne lange bakken omtrent tilsvarar stigninga opp fjellet på IM 70.3 Mallorca.
Marvil'en blei sjekka for lufttrykk og olje, sykkelen med ekstra tøy pakka, reserveslangar og verktøy funne fram, og så sykla eg avgarde.

Målet for turen: Kvambekkheii, ca 983m.o.h.

Det hadde regna om natta, og delvis var vegen litt våt, og det var høg luftfuktigheit, noko som er litt uvanleg for Seljord, der det regnar svært lite. Men dette skulle gje god forberedelse til Mallorca, tenkte eg.
Mila til Flatdal gjekk fint, og stigningane gjennom Åmotsdal var ikkje så ille som eg hadde opplevd dei tidlegare. Sola skein, og det var lite trafikk (dette skriv eg ganske ofte, men slik er det nå eingong når eg er ute og syklar i bygdene), beina kjendest litt trøtte eigentleg, og bakkane var litt tunge, men eg hadde det så bra at eg berre heldt fram.
Etter ein kort stopp for å ta på meir klede nærma eg meg Kvambekkeii. Der var skiltet, alt nå???

Ha! Her er eg alt! Eg må vel sykle litt vidare da...?

Eg stoppa kort og fann ut at eg like godt kunne sykle eit stykke vidare, sidan eg eigentleg berre hadde varma opp. Det blei dermed enda fleire høgdemeter, og landskapet begynte å bera meir preg av fjell. Godt i Drivarbekkdalen bestemte eg meg for å ta heile runden via Øyfjell tilbake til Seljord. Og sidan Marie bur i Øyfjell, så var det jo koseleg å stikke innom for ein siste briefing før turen?

Eg var heldig, Marie var heime, og ho trylla fram godteri og pringles og kaffe, og praten gjekk lett. Plutseleg ringte telefonen min, og det var Helene, som alt sat på flyplassen og skulle innlede Halvironman på Mallorca med ei vekes ferie på øya.
Iveren vår steig til himmels, og derfor blei Marie også med på ein liten spontan sykkeltur. Eg hadde då ombestemt meg og ville snu og sykle tilbake gjennom Drivarbekkdalen, sidan det er mykje mindre trafikk der, og landskapet er så flott, og den lange nedoverbakke gjennom Åmotsdalen frista meg meir enn lange slake strekningar på E134 i helgetrafikken.

Marie er det ikkje lett å halde følge med i motbakkane, og mens eg sleit meg oppover på det lettaste giret og så vidt greidde å puste utan å bli blå i fjeset, sykla Marie på store skiver og kransar og prata og kvitra uanstrengt, mens ho sakte men sikkert blei eit lite punkt i horisonten...
Nei da, me sykla nå saman og kunne ikkje beundre landskapet nok, og siterte gjentatte gonger den viktige setninga "The wind is your friend", og konstaterte at motvind var det nok ikkje, og plutseleg var motbakken unnagjort.

Lykken er ein god ven. Det er moro er å sykle. Det er herleg når ein kan sykle saman med ein god venn.

Humøret var på topp, og det var me også, og det var tid for Marie å rette sykkelstyret heim att, mens eg fortsatte nedover Åmotsdalen til Seljord. Heimvegen gjekk fint, stort sett nedoverbakke og ein heil masse vind gjennom Flatdal. Klokka viste nesten halv seks, og det var heile seks timar etter at eg hadde starta.Skulle eg ha brukt så lang tid på ni mil?

Kaffepausen på Solbakken varte kanskje i overkant av ein time, så var det eit kvarter stopp for å skifte ein min punkterte sykkelslange ved Straume, og noko stoppar for klesskift, men likevel... 4,5t?
Nåja, tenkte eg ved meg sjølv, det var mange bakkar, og farten min var nok ikkje spesielt høg, og utan sykkelcomputer blir det kanskje slik.
Men eg var superfornøydd med det eg trudde var tilbakelagte ni mil. Første ordentlege langturen i år!

Men då eg hadde dusja og ete på kvelden og skulle plotte inn turen på MapMyTri, så stussa eg. Berre turen frå Seljord til Øyfjell var jo på 6,5mil... Og tur-retur... Då skjønte eg plutseleg kvifor eg var litt slapp i beina, og at rusleturen med Binna etter turen var litt tung, eg hadde jo sykla heile 13mil! Og tilbakelagt litt over 1000 høgdemeter.
Herleg!

Turen plotta inn på MapMyTri. Karttenesta er ikkje så altfor nøyaktig, men stemmar stort sett.

Viss ikkje dette var ein god forberedelse til dei mallorkanske fjella, så veit ikkje eg? Ein skikkeleg mental humørbooster var det i alle fall!
Kanskje er det ikkje så dumt å la tekniske hjelpemidlar ligge heime ein gong og heller trene etter følelse og humøret?
Skikkeleg inspirerande var denne turen, eg hadde nemleg aldri lagt ut på ein tur over 10mil denne laurdagen, rett og slett fordi eg trudde at det ville bli for mykje. Der tok eg feil. Heldigvis.