Off-season trening

Når eg ikkje har noko spesiell konkurranse å trene imot i nærmare framtid, kan eg verkeleg kose meg med all slags form for alternativ og ikkje-triatlon-spesifikk trening.
Når det haust, som nå, og vegane begynner å bli anten glatte eller salta, så parkera eg gjerne både landeveis- og sidan nyleg også triatlonsykkelen og tek fram terrengsykkelen min.

I går hadde eg fri og sidan det var sol og sidan eg hadde unnagjort eit par-tre timar med småkjedeleg masteroppgåve-ferdig-skriving-og-korrigering og trengte å koma ut,
var det fjellet og dei små og store stigningane som lokka.

Som eg kanskje har antyda før, Seljord er ikkje spesielt velsigna med kveldssol.
Og nå, når dagane blir kortare, gjeld det å vera rask for å fange inn dei siste timane med sol.

Planen min for i går var eigentleg å sykle opp bakken mor Raudkleiv (Vest-Telemarks mest avsides liggjande lysløype,virkar det som) slik som eg har gjort tidlegare når det nærma seg solnedgang og eg hadde lyst på både sol og terreng og sykling og utsikt.

Men det tok lang tid å få på meg dei fire forskjellige lag med plagg, sko, BUFF, børste støv av terrengsykkelen, pakke hunden i bilen og drikke og varmt-tøy-til-etterpå og mat, slik at sola hadde blitt så låg at bakken opp til Raudkleiv alt låg i skygge....

Men som tidlegare nevnt her, så er Seljord rikeleg forsynt med bakkar av ulike slag, så det burde alltid vera mogleg å finne ei løype med sol.
- Grimåsen kanskje, sa eg til Binna i bilen.

Eg parkerte bilen, pakka Binna inni dekken, fleeceteppe og saueskinn (ho likar det varmt og godt ho òg), røska med meg sykkel og hjelm og hanskar og sykla i full fart retning Flatdal, på jakt etter dei siste solstrålane.

Eg har tidlegare sykla opp mot Grimås. Målet har då vore å sykla så langt som eg hadde lyst på,men minst ein time. Bakken er nemleg nesten dobbelt så lang som opp til Raudkleiv, som eg eigentleg hadde tenkt meg ut.

Vegen opp til Grimås er ein bomveg, og har derfor lite trafikk, og underlaget er grus, som også gir variasjon etter all landeveissykling på asfalt i sommar.
Stigninga ser slik ut:
Og eg bruka ein god time for å sykle opp.
Det var vedig forfriskande å sykle på terrengsykkelen igjen, og sjølv om temperaturen var låg, så var jo ikkje farten oppover all verden og derfor var det ikkje så kaldt heller.

Som vanleg så var eg heilt nøydd til å stoppe og knipse litt..

På veg opp og utsikt mot nokre topper eg ikkje veit navnet på.

Etter 4,5km med sterk stigning der bakken er mot sola, flatar det litt ut og det er eit flatt stykke i skyggen.... k-k-kaldt blei det ja.Men utsikten var ubeklageleg. Eg lurar på kva slags topp det er me eg ser her..

Snauhogst er heller omstridt som hogstform, men den skapar heilt andre verdiar, i form av utsikt for eksempel. Så var det ledningane da? Men straum skal me jo ha, alle saman. Dette er utsikten mot nordaust i Seljord,mot Flatdal, og blikk over Flatsjø. Og fleire flotte fjell og toppar som eg heller ikkje kan navnet på...

Nesten to kilometer med variert og ganske lite stigning i skyggen og sinkande temperatur på ettermiddagen gjorde at det blei g-g-g-ganske k-k-k-kaldt, og eg var glad eg hadde tatt med vindtett overtrekksjakke. Buksa var også OK.
Men SWIX-hanskane, som ellers er kjempefine å ha til både kjølege sykkelturar og skiturar og rulleskiturar og løpeturar, viste seg å vera aaaaltfor tynne på veg nedover igjen..
brrrrr....blei det kaldt!
Det var fint å stoppe ein siste gong på neg nedover igjen for å ta bilde og få tilbake blodet i fingertuppane..

Sola var akkurat i ferd med å forsvinne bak fjella, så timingen var bra. Og sjølv om det var litt i kaldaste laget for fingrane mine,så var det voldsamt moro å suse nedover grusen gjennom alle svingane..
Neste gong skal eg nok ha med litt meir ekstra (varme)kle, for å kunne nyte turen tilbake endå meir. Det har kanskje rett og slett endå ikkje heilt gått opp for meg at vinteren er rett rundt hjørnet her i Vest Telemark?

Haustimpresjonar - morgonstemning (2)

Eg har ikkje hengt opp så mange bilder på veggen sidan eg flytta inni huset mitt i februar i år.
Av og til er det nok å berre gå utanfor huset ein haustmorgon,
og nyte bildene som er rett der ute..
Eller så er det nok å kikke rett ut av vinduet...

Haustimpresjonar - morgonstemning (1)

Av og til er det lurt å stoppe opp og sjå seg omkring (og ikkje berre når ein er i ferd med å krysse gata).
På veg til jobb blei eg voldsamt overmanna av kor vakker naturen er om hausten. Eg måtte stoppe og ta eit bilde.
Bildet er tatt med mobilkamera.
Eg skulle ønskje eg hadde hatt eit litt betre digitalt kamera og meir tid den morgonen..

Swim pace

Eg har tatt fram igjen boka av Lynne Cox "Swimming to Antarctica". Eg har lest den før, i full fart, sidan boka var eit fjernlån via høgskolen iBø.



Ikkje at eg har ambisjonar om å svømme til Antarktis. Eg trivst best i littegrann varmare strøk. Sjølv om eg har kjent og satt pris på den forfriska effekten av ein rask (kort) svømmetur i ganske så kaldt vatn både i hav, innsjø og elv.
Og som min norske (ikkje-biologiske) søster Marit pleidde å seia ein gong for over 10 år sida, då me i løpet av den utruleg varme sommar i 1997 kasta oss i dei fleste vatn og bekkar me kom over for avkjøling: "Det kunne ha vore kaldare." I tilfellet nokon av oss andre syntest der var litt vanskeleg å kome seg uti det kalde vatnet.
Tilbake til boka. Den slukte eg altså i full fart første gong, og nå fekk eg lyst til å lese den ein gong til. Som inspirasjon. Eg trur at når deg gjeld svømming, som triatlet, særleg på dei lengre distansane, kan ein lære mykje av langdistansesvømmarar.
Den lengste distansen eg har svømt så langt, er 2000m. Ikkje noko særleg å skryta av kanskje. Eg ser fram til å bryte denne PB mange gonger i løpet av vinteren og våren, fram til IM Germany.
Eg har tru på at det kan vera lurt å endre haldninga mot distansar.

- - -
I haust 2006 løp eg 5km i strekk for andre (eller kanskje tredje) gong i heile mitt liv. Eg hugsar fortsatt følelsen av meistring og glede og undring.
At eg hadde greidd 5km utan å måtte stoppe??

Den hausten utvida eg distansen mange gonger, til første 10km, første 15km, og tidsnok til jol, ein halvmaratondistanse. Som eg forøvrig også hugsar veldig godt, sidan det var så kaldt og eg måtte springe ganske fort for å halde varme, og bruka berre 1t55min, noko som er rask til meg å vera.

Etterkvart som distansen auka, så endra eg også måten eg såg på distansane på. 10km var lenge grensen mellom langtur og korttur for meg, men då eg trena meg fram til min første maraton i juni 2007, var 10km berre ein liten fin økt før ein onsdagskveld.
Og då eg skulle springe maraton, så resonnerte eg for meg sjølv på følgjande vis:
Den første mila er roleg oppvarming, og den andre mila er bakkeløp (det har også med løyeprofilen å gjera, jamfør www.fjellmaraton.com).
Og når eg så har tilbakelagt dei første to mila,er det jo berre ein halvmaraton igjen, og det hadde eg jo greidd å springe før (Fevik maraton same år).
Og etterkvart som eg passerte skilt med 15km (igjen), 13km igjen osv, så begynte eg å få gåsehud ved tanken på at eg skulle greie å springe min første maraton!
Fordi eg tenkte aldri heile distansen eller mållinja i det fjerne, men mest at det "berre" var 13km igjen, og då kom jo nesten tårene, for den distansen hadde eg jo sprunge såpass mange gonger på trening, at eg var sikker på å greie det.
Eg kjente at eg hadde på ein måte mista respekten for dei lange distansane. Utan å vera altfor skråsikker heller, eller tru at det ikkje ville bli tungt å springe (fordi det var det, heilt frå starten).
OK.
Eg er ingen ultraløper. Og viss det skulle vera ein ultraløper som stikk innom her og les dette, så kan det jo hende at mine distansar fram til maraton er berre blåbær i forhold til alle ultradistansane.
Men for meg så er maraton ein distanse det gjeld å møte med respekt.
Eg har nemleg også akkurat bestemt meg for å ikkje delta i Jessheim Vintermaraton på heil maraton. Sidan mitt høgre kne prøvar å fortelje meg eit eller anna om at det ikkje har det så godt alltid etter løpeturane.
Eg skal lytte til kneet.
Og behandle maratondistansen med respekt.
- - -
Men dette blei ein solid avledning frå mitt eigentlege tema: swim pace.

I motsetning til både løping og sykling har eg aldri hatt nokon langsikta plan om å tilbakelegging ein viss distanse på ei bestemt tid. Dvs, eg har svømt intervall, både 50m-, 100m- og 250m intervall. Og brukt den tida eg har brukt.Fortast mogleg, men likevel, eg har nok ikkje vore så veldig systematisk.
Eg likar godt 50m intervall, for då går det skikkeleg fort, og viss ein (som eg) tillet seg god tid imellom intervalla for å få ned pulsen, så er det utruleg moro å kjenne kroppen dei første 25m, sterk og nesten utan behov for puste.
Men i år fann eg ut at eg kunne begynne med 100m intervall, sidan dei kanskje gjev endå betre effekt på dei lengre distansane.
Som tenkt, så gjort, og på min siste svømmeøkt svømte eg 7x100m, med eitt minutt pause imellom (slik at eg alltid starta på 0:00; 3:00,osv).
Eg greidde stort sett å svømme 100m på 1:40 - 1:45. Som eg syntest var heilt fantastisk fort. Eg manglar skikkeleg styrke i armane,og må rett og slett bruke god teknikk for å koma meg fort gjennom vatnet.

Men så las eg altså i Lynne Cox's bok om hennes svømmetrening som 12åring. Då hadde familien flytta til Kalifornia, og Lynne og hennes søsken hadde nettopp starta med seriøs svømmetrening. Her er eit lite utdrag:


"[...] I was always the last one to finish in lane two. It was very discouraging, but one day when Coach Gambril came by to check on the swimmers in my lane, he figured what I was doing wrong. He had us doing a series of thirty one-hundred-meter drills in one minute and forty-five second intervals. This meant that we were supposed to swim two laps of the pool, check our time, and begin swimming again when the hands of the pace clock at the edge of the pool hit the one-minute-and-forty-five-second mark. Most of the swimmers got ten seconds' rest.
Coach Gambril stopped me and asked, "What was your time for your last one hundred?"
"I don't know," I said.
He looked like he was going to get mad. "Didn't I tell you that you have to keep track of your times during workouts, so you know how you're doing? Well, then, why didn't you get it?"
"I never have time to stop. I had to keep going so I could stay up with the other kids," I said.
"You mean to say that for the last six months you've been swimming through every of these workouts without taking any rest?"
I nodded, sure that I was in big trouble.
He shook his head and sighed. "I'm so sorry; I should have been watching you more closely. It's okay for you to stop. You need to take av break between each one hundred or two hundred, whatever we're doing. From now on, I want you to take at least ten seconds' rest." [...]"

--> Eg kom til å tenke på mine 100m intervall, og at eg sannsynlegvis heller ikkje hadde hatt tid til å stoppe, og om eg hadde fått ti sekund med pause, så hadde det kanskje ikkje vore nok til å gjennomføre alle intervall i det tempoet.
Og dette var berre 12åringar???

Så finst det maratonsvømming. Både 10km og 25km (!?!). Og kva er farten på desse distansane?
På siste verdenscup for 10km svømming var beste tid blant kvinnene 1:52:32,45. Altso ca 1:08 per 100m....utruleg fort!
Ok, dette er proffane, dei skal svømme fort.

Men, likevel.
På eit svømmearrangement i Sverige på 5km ute, med våtdrakt, er den beste tida blant kvinnene 1:06, det blir ca 1:19/100m.... hm.
Og dette var ikkje noko internasjonal meisterskap akkurat..

Ja da, det er då noko å bli inspirert av og strekke seg imot.
Eg har nå ikkje svømt på eit par veker, men har kome godt i gang med styrketrening for armar og skuldre, så eg håpar at det kan ha noko effekt?

Og mens eg då ligg i sofaen og byggar musklar etter ei vel gjennomført styrketreningsøkt, er boka til Lynne Cox ikkje det dummaste eg kan bruke for å la meg inspirere til min neste intervalløkt i bassenget...

Haustimpresjonar - gult er kult

Nå er det blitt så fine haustfargar ute - utruleg gult.
Eg trur at eg ikkje har eit einaste plagg i kleskapet mitt som er gult - forresten - eit par sokkar i skikkeleg solgult, som var del av eit sett sokkar i forskjellige fargar.
Eg har heller ikkje noko interiør av gul farge. Heller ingen blomar. Hos meg så er det mest grønt og blått, og sidan nyleg: rosa/lila. Og svart og mykje kvitt. Og brunt sjølvsagt, til ære for Binna, som har ein så fantastisk fin sjokoladefarge som eg ikkje kan unngå å bli inspirert av.
Men gult?
Det er det svært lite av i huset mitt.
Men ute derimot..

Utsikt over Seljordsvatnet, mot vest.


For tida ein av mine favorittløpeturar: omkransa av bjørk med gult lauv..


Og eit bilde i full fart gjennom gule skogar.. passar ikkje midtstripa heilt nydeleg til omgivelsane :o)?

Eg blir heilt ør av så mykje gult... men vent litt nå..
Slik ja. Seljordsvatnet på ein stille haustdag. Såå fint. Tenk å ta ein svømmetur i slik blikkstilt vatn. Synd at det er blitt littegrann for kaldt til å bade...

sykkelmiljøtrening

Det har blitt ordentleg hauste ute. Kuldegrader... men når sola er ute midt på dagen så er det mildt og såå flott ute.
Og sjølv om eg hadde tenkt å ikkje sykle så mykje meir på landeveissykkel, så blei fristelsen for stor både mandag og i går.
Chicquilo begynner å bli uroleg også. Ein splitter ny triatlonsykkel som berre skal stå i stoga? Ung og sulten på fart og spenning ute på vegane?

Eg bestemte meg altså å ta litt miljøtrening med sykkelen min.
Sidan den er heilt ny og kome heilt frå USA via England, så er det kanskje ein del ting den treng trening i.
Eg veit nå korleis det er å kome te Norge for første gong. Ein har godt av å få litt forklaring på ting. Venje seg te nye, uvante forhold.
Dermed blei det to korte turar,
med lett miljøtrening for Chicquiloen, dvs tilvenning til trafikkforhold i Telemark:

1. lLett innføring i sykling langs partier utsatt for steinras..
2. Gjennomsykling av korte tunnelar:
3. Takling av skarpe svingar langs bratte stup og utsikt mot vakre fjelltoppar:
4. Sykling under krevande lysforhold, f.eks. ved låg haustsol:
5. Konsentrasjonstrening: sykle den same runden fire gonger utan å miste fokus.. det var i går. Enkelt og greitt. Sykle 4mil utan å miste fokus.

--> Chicquilo var veldig flink på alle punkt. Villig og trufast,rask og stø i utforkøyringar, sterk i motbakke, lot seg tolmodig justere på styret to gonger i løpet av ein time utan å nekte, unngjekk elegant hol og humpar i vegen, heldt på trykket i dekka, girte lystig opp og ned på både lita og stor skive, bremsa med riktig intensitet og akselererte aldeles fint.

Kort om: første miljøtrening gjennomført med stor glans.

Skulle ønske at eg også kunne møte alle hol og humpar på (livets) veg med like stor eleganse, det ser dessverre ikkje slik ut for tida.
Men eg kan jo la meg inspirere av sykkelen min?

Rester. Igjen.

Då eg var på jobb på fredag, hadde eg ei gruppe på 30 personar som eg guida gjennom museet. Frå Statkraft, og frå heile Europa. Kjempeartig. Ei god blanding av kvinner og menn, frå England, Tyskland, Belgia, Sverige og Norge, som høyrde interessert etter hot eg hadde å fortelja om norsk skihistorie, Sondre Norheim, sydpolferder, skismøring og OL-fakkeltenning.

Å guide besøkande gjennom skimuseet i Morgedal er artig, særleg når det er folk utanfrå som virkeleg er interessert, og stiller spørsmål og ikkje er "vanlege" turistar, som har eit besøk i Skieventyret berre som eitt av sine 7 stopp denne dagen, og alt er metta av inntrykk.
Etter turen i museet blei for dei fleste i gruppa det lystig shopping av elg, troll, norsk designa strikketøy og diverse andre suvenirar, og prat på både norsk, engelsk og tysk, noko som eg synst er heilt herleg og artig.

Ulempen med denne typen jobb er at det er som regel mest hektisk rundt lunsjtider, og at det stort sett ikkje er tid til sjølve lunsj.
Eg bestemte meg for å ta med lunsjen heim og ete den etter løpeturen på kvelden.

- - - -
Men når det først skulle bli restar til kvelds, kva lunsjalternativ skulle eg velge?

Alternativ 1 (fettfattig karbo-fokus med tilbehør som frukt og grønt, reker og egg):
eller
Alternativ 2 (fokus på sunt fett og protein (laks, egg, aure og roast beef) med frukt og salat:
Puhhh...
Eg greidde ikkje å bestemme meg og tok med begge platene..
Hmm.. det blei god stemning på kjøkkenet mitt...
Nam nam
oi oi oi
----> Tøv sjølvsagt :D

Det er kjempegod mat på Kafén på Skieventyret.
Men lunsjen min består som regel av niste i form av brødskiver med pålegg og eple. Viss eg har greidd å røske med meg nistepakka da.
I morgonens hektikk er det jo ikkje alltid like lett.

Godt at det er så god og rikeleg mat på kafén, og at det blir noko til overs nå og då. Som eg kan ta med meg heim.
Då er det også heilt greitt med brødskiver og First Price kokt skinke ellers.

Eg fekk nokre rare blikk av ein nyansatt i kafén, som lurte på om eg skulle ete alt dette (to plater med forskjellig mat, sjå bilde; ei bøtte med ca 2,5L fruktsalat, ei skål med potetsalat og ei lite bøtte med grønn salat). Ha.
Klart eg skulle.
Og hot er det som er igjen etter helga?
Ein ørliten posjon med potetsalat og litt grønt.

Matlysten har verkeleg tatt seg opp i det siste.

• Er det auka forbrenning, som slår inn veldig seint etter halvironman i Tjörn?
• Eller er det årstida, hausten med sin innsettande kulde som gjer at kroppen min vil polstre seg med eit ekstra isolerande fettlag (noko som eg ikkje håpar..)?
• Er det matlysten som har kome tilbake etter at stressmage ikkje har plaga meg i det siste?
• Trøstespising?
• Kompensasjonshandling?
• Opportunistisk åtferd?

Eg la merke til at både intensiteten og farta på løpeturen min på fredagskveld auka betrakteleg då eg hadde kome halvvegs, og begynte på springe heimover igjen. Der den gode maten venta.

Det stod ein artikkel i The Triathlete Magazine om "What really motivates you?".
Til triatlon og trening generelt.
Eg har ein mistanke om at ein av mine skjulte men ikkje ubetydelge motivasjonsfaktorar for å trene er nettopp at eg då kan ete mykje meir enn eg ellers ville ha gjort, utan å legge på meg noko særleg.
Dessutan smakar maten mykje bedre etter ein treningstur.

Særleg når ein, slik som meg, begynner å fantasere om all den gode maten ein skal lage når ein kjem heim alt etter berre ein halv times sykkeltur :D

God matlyst aukar livskvaliteten, det er sikkert.
Og trening aukar matlysten.
Altså fører trening til auka livskvalitet.

Men dette er jo gamalt nytt?

Sykkelen funkar :)

OK, denne bloggen er i ferd med å bli ein skryte- og reklameblogg for Quintana Roo syklar og Evanscycles.
Men det er jo ikkje noko gale i seg sjølv?

Den fine nye sykkelen min har altså fram til i dag berre stått inne i stoga, og er har brukt lang tid på å sitte på sofaen og stirre på sykkelen i vantru.
Er det sant, er den virkeleg her?
Det tok meg eit halvt år for å bestemme meg at eg ville importere den. Seks månader med grundig etterforskning på nett, i sykkelblader, triatlonmagasin, utprøving av andre triatlonsyklar, osv.
Det blei så mykje snakk om den sykkelen til slutt, at eg nå nesten ikkje kan tru at den virkeleg er her.
Men den er det.
I går fekk eg hjelp av Arne på Intersport i Seljord til å tilpassa styrerøyret.
Eg må innrømme at eg nesten blei dårleg av å sjå at nokon begynte å sage i den splitter nye sykkelen min...
Men eg har stor tillit i det Arne gjer, og dessutan var det ingen veg utanom viss eg ein gong faktisk skulle sykle med sykkelen min.

Det gjekk bra.
I dag lånte eg pedalane frå racern min, og der stod sykkelen klar.
Ute var det blå himmel og sol og nesten ikkje skyer, og eg blei etterkvart klar for den første prøveturen min.
Det er ingen spøk å bestille ein sykkel på nettet. Det hadde eg ikkje anbefalt nokon, hadde eg blitt spurt.
Men som tidlegare nevnt har eg såpass kort rygg at eg treng ein sykkel med kortast mogleg overrør. Samtidig skal sykkelen fortsatt ha plass til mine lange bein. Dette var ikkje lett å finne ut av.
Men med bratt vinkel på seterøyret som på ein temposykkel f.eks. skulle dette gå bra.
Og eg har brukt laaaaang tid for å samanlikne sykkelgeometriar, måle lengder på racern min, og gruble og tenke og rekne.
Etterkvart kunne eg nesten sykkelgeometriane til syklar frå Quintana Roo, Cervelo og Felt utanatt. Og var det ikkje også Cannondale som laga ganske bra små syklar?
Men valget falt på Chicquilo, som i teorien skulle kunne passe meg bra og stemde i prisen.

Men teorien er ein ting, korleis sykkelen ville bli å sykle på, ein annan. Derfor var eg utruleg spent på prøveturen i dag.

Mine erfaringar så langt:

Alle gir var ferdig justerte. Bremsene var også bra justert. Trykket på dekka stemte. Setet kjendest bra.
Girspakane var forholdsvis lett å bruke. Litt uvant, men greitt. Fekk etterkvart lært meg noko hugseregel ("opp er lett og ned er tungt")..

Quintana Roo Chicquilo er altså ein dame-triatlonsykkel. Og eg har valgt XS.
Det betyr også hjul med 65omm diameter.
Noko som eg alltid har hatt sans for, sidan ein då slepp å få skotuppane bort mot framhjulet i krappe svingar.
Noko som eg også har vore litt skeptisk til, sidan det er meir utfordrande å finne delar. Det går ikkje lenger å låne ein reserveslange av ein kompis.
Dessutan ser syklar med 650-hjul så utruleg små ut! Dei er så låge.

Men det eg hadde håpa på, og fekk bekrefta i dag, er at mindre hjul gjer sykkelen utruleg smidig og "rask" i akselerering og i bakkane.
Eg har slite med mine store tunge gir på racern min. Eg bytta kassett. Det hjelpte littegrann.Men med dei skivene eg har foran nå og kassetten bak og mindre hjul som eg har nå er sykkelen blitt utruleg god i motbakkar.
Og eg var ikkje i nokon spesiell god sykkelform i dag.
Tvert imot-det blåste og eg var eigentleg kjempetrøtt og hadde ete for lite før eg la ut på tur.

Men likevel. Sykkelen var som ein liten rask fullblodshest med skikkeleg temperament, mens racern min kjendest ofte som ein.. nå ja.. eg vil ikkje seie treig fjording, men kanskje som ein flott kaldblodstravhest? Ganske rask på flata, men ikkje god i bakkar?

Det blei mange stoppar for å justere setet opp og ned og fram og tilbake.
Men etterkvart fekk eg til ei god sittestilling.
Og - hurra - føtane mine sovna heller ikkje. Det pleier dei nemleg å gjera, også etter berre ein halv times sykling.
Ikkje alltid, men ofte.
Ja da, skoene mine er litt smale, og solen ikkje den stivaste. Men eg har på racern alltid hatt følelsen av at beine mine er for langt framme. At knekken i hofta hindrer blodtilførsel til beina.
Slik var det ikkje i dag.

Uansett så kjendest det veldig "riktig" å sykle i dag.
Styret er nok litt uvant, men det venner eg meg nok til etterkvart, eg har jo god tid.
Det er jo ingen konkurranser igjen, og sesongen for landeveissykling er i ferd med å gå over her i Vest-Telemark.
Ikkje så dumt likevel å kjøpe ny sykkel om hausten eigentleg.

Eg er så fornøydd med sykkelen min. Den kjennest liten og lett (8,5kg) og smidig og rask og eg er alt kjempeglad i den:)
Eg gleder meg til dei mange turane med den.
I fint vær ;-)

Nå står den her i stoga ved sida av den maskuline racern min:


Og det ser ut som dei to alt har blitt gode venner:


Her ser me heilt tydeleg at vesle sykkelen har tatt godt tak i styret til store sykkelen:


Slik at eg er veldig usikker på om eg tør å gå ifrå dei to i kveld når eg skal legge meg. Dei to heilt aleine i stoga i natt, når mørket har senka seg...

Kan hende det blir små søte syklar plutseleg ein dag :D?

Sykkelen er her :-) !

Troll ut av eska, nei, sykkelen min..nesten klar til innsats.

Oi oi, då gjekk alt plutseleg kjempefort.
Lapp i postkassa på fredag (sykkelen hadde jo blitt sendt til "destinasjonsbyen" frå Oslo, og denne byen var altså Seljord :D), eg hadde fått pakke!

Og då eg kom fram til post-i-butikken i Telesenteret, då var det ikkje vanskeleg å sjå at var
sykkelen min som hadde kome:
pakka var svær!

Der eg stod med lappen min tenkte eg at og fram korleis i all verden eg skulle få med meg pakka ut og inni bilen.
Men det viste seg at denne overdimensjonerte eska var utruleg lett.
Enda meir usikkerhet: denne pakka var då alt for lett, den kunna då umogleg beinnhalde ein heil sykkel...
Men, her snakkar me om triathlonsykkel for damer i størrelsen XS, så kanskje skulle eg ha flaks, og alt var med likevel.
Og det var det
Dette var omtrent som bursdag og joleftan til saman...
Sykkelen var nesten ferdigmontert, innstilt og smørt. Styret var satt saman og godt pakka inn i boblepast, likeeins som mesteparten av ramma og setepinnen. Dekka var på, og pumpa opp. Det følgte med ei mappe frå EvansCycles med bruksanvisning frå Quintana Roo, ei bruksanvisning frå EvansCycles ang.finjustering av gir og bremser, plus eit lite sykkelverktøy og ein 15mm fastnøkkel. Dessutan var det montert og lagt ved ein del refleks til å ha på sykkelen, noko som vekte sterke minner om sykkeltida mi på 80tallet, då det var så veldig kult med masse refleks:)

Sykkelen blei satt saman og der stod den...
Å so liten og uskyldig.. men berre vent til me blir eit team og susar forbi i full fart neste år, når konkurransesesongen begynner igen :D

Eg er veldig fornøydd med levering, alt var på plass, og ingenting bøydd eller øydelagt på transporten, utruleg!
Det einaste som nå manglar, er å sage av resten av gaffelrøyret, i alle fall når eg veit kor lang eg vil ha den. Først blei eg litt irritert over at røyret ikkje var saga av til riktig lengde, slik at sykkelen ville vera klar til bruk med ein gong.
Men nå tenker eg at eg kan på den måten spare meg nokre cm, og heller gradvis senke styret etterkvart som eg blir vant til sykkeln.
Grunnen til at eg valgte å bestille akkurat denne sykkelen er at den har ei lite og først og fremst kort ramme, dvs liten avstand frå sete til styre(stem). Og eg er ikkje spesielt høg med mine 160cm, og har i tillegg ein ganske så kort rygg og forholdsvis lange bein slik at dei "små" triatlonsyklar eg har prøvd hittil, har vore for lang, rett og slett.
Men Quintana Roo Chicquilo sin geometri skulle altså passa meg.
Me får sjå.
Men å ha gode justeringsmoglegheitar er altså viktig, og då er det ikkje så dumt likevel at dette røyret ikkje er kappa frå før. På den måten kan eg gradvis senke ned styret.
For min del står meir komfort i fokus enn fart. Når sykkelen passar godt kjem nok farten av seg sjølv etter kvart.

Ja ja etterkvart, eg har nå sett på sykkelen min som står bekvemt her i stoga i heile helga, og ikkje fått brukt den enda...
det skal visst litt spesialverktøy til for å feste den der stjernedingsen i gaffelrøyret etter at røyret har riktig lenge ..:(
puh...
dette kan bli litt av ein tolmodighetstest.
Så lenge får eg ta og vise fram dei fine nye blanke delane på sykkelen min..


Å så blankt...

Oi oi rosa :)

Sjekk, såååå blankt :D

Der står TRI på felgen :)

Klikk på bildet, der står det "Full Speed Ahead". Yesss.


Åh nei åh nei så blankt of fint alt saman... men nå tok det litt av.
Men det ER jolesteminga her i stoga.

Det er ikkje så ofte eg unnar med nytt utstyr, studentøkonomien har rett og slett ikkje tillatt noko nytt, og i det siste har eg jo på grunn av dårleg form ikkje kunna jobbe noko ekstra, slik som det eigentleg var planlagt med min 80%stilling...

Dessutan høyrer sykkelen absolutt ikkje til skryte- og luksusklassen, men byr på mykje bra utstyr i forhold til prisen.
Nå gjenstår det berre å sjå om den er like god å sykle på også.

Så snart den er klar. Og været er fint. Og vegane glatte og slette og fine.
Hm...