in·spi·ra·tion

Eg fann ingen god definisjon på inspirasjon i norske ordbøker, men så fann eg dette her på engelsk, og synst det dekkar det veldig bra:

1. Stimulation of the mind or emotions to a high level of feeling or activity.
2. The condition of being so stimulated.
3. An agency, such as a person or work of art, that moves the intellect or emotions or prompts action or invention.
4. Something, such as a sudden creative act or idea, that is inspired.
5. The quality of inspiring or exalting: a painting full of inspiration.
6. Divine guidance or influence exerted directly on the mind and soul of humankind.
7. The act of drawing in, especially the inhalation of air into the lungs.

Spesielt definisjonen under punkt 1 passar meg veldig bra, når det gjeld trening.
Eller så ville eg omformulert det til: "Stimulation of the mind or emotions to a higher level og feeling or activity."

Etter at eg følgde med på live-sendinga frå Ironman World Championship (som forresten ikkje var første gong det blei sendt, som eg skreiv i forrige innlegg), blei eg utruleg inspirert!
Der var det superstemning heilt til den siste deltakaren kom i mål.

Det er nesten som om stemninga blir berre bedre og bedre når midnatt nærmar seg.
På ein full ironmandistanse der det er cut-off tid på 17timar, så har jo dei deltakarane som kjem i mål til slutt halde ut i mange mange fleire timar enn dei "raske".

Og det er så tøft. At det blir laga fest for desse. Det er ingen skam å bruke lang tid på å koma i mål.
Siste deltakar i år var Harriet Anderson, 77 år:

Klikk på bildet, så kjem du til sida der du kan sjå Harriet Anderson koma i mål.

Midnatt på Hawaii betyr klokka 12 midt på dagen her i Norge, og etter at eg hadde sett på den siste timen av Ironman på Hawaii på søndagen, så fekk eg så lyst til å springe eg også.

Ute var det riktignok skikkeleg haustvêr, masse vind og litt yr iblanda snø, men då eg først hadde kome meg ut, var det mindre ufyseleg enn det hadde sett ut gjennom vinduet.

Det er skikkeleg haust!

Eg valgte meg ein liten motbakke gjennom skogen, opp mot lysløypa her i Seljord.
Der er det ly for vind, og i skogen så synst eg uansett ikkje at det gjer så mykje om det er litt "dårleg" vêr. Dessutan var eg godt kledd.

Dagsformen var heilt ok, motbbakken var som forventa litt tung, men det kjendest overkomeleg, og Lukas fekk springe fritt, og det er deileg, og då eg såg på klokka på toppen hadde eg brukt ca 28 minuttar, og det er berre nokre få minuttar lengre enn om eg hadde sykla opp.

Joda, beina var ganske sterke i dag, ja :D

På veg ned valgte eg meg ein sti gjennom skogen, for å sjå om denne gjekk an å sykle ned ein dag, men her var det bratt og glatt og gjørmete, så eg trur syklinga her står eg over til neste sommar. Det var glatt nok å jogge ned.

Eg skal halde meg på grusvegen neste gong,

Lukas er blitt ganske flink til å halde seg nærme meg på løpeturane, men eit par gonger blei han litt lengre borte enn det eg likar. Men då han kom ut av buskasen, skjønte eg grunnen til dette: han bar på eit digert kjøttbein!
Og han var så fornøydd!

Lukas kosar seg med elgbein.

Eg hadde nesten ikkje hjartaet til å ta det frå han igjen, så han fekk gnage litt og bere det eit lite stykke ned, men så fekk det halde.
Bein er ganske tungfordøyeleg, og Lukas har følsam mage, så det fekk vera nok med ein liten smakebit.

Vidare på løpetur. 

Etter ein god time hadde me kome oss heim att, og det var utruleg deileg med ein varm dusj da.
Lukas krølla seg saman på sofaen nesten med det same.
Av og til er det jo ikkje nødvendigvis følelsen på sjølve løpeturen som er god, men dusjen og maten og avslappinga etterpå. Men dette kjem jo litt an på type treningsøkt.
Harde intervall på banen set jo gjerne ein stoppar for matlysten ei stund, men ein roleg løpetur i ruskevêr inviterar jo til te og mat og stearinlys og avslapning etterpå!

Blant venner fekk eg seinare høyre om fleire "tilfelle" av spontan inspirasjon og etterfølgande aktivitet etter Ironman Hawaii.
Kult!

Ironman World Championship 2012 på Hawaii er i gang!

Og det er for første gong livestreaming.

Ca.2000 triatletar er i gang og svømmer 3,8km  i det krystallklare vatnet ifrå Kailua Koan Pier på Big Island, Hawaii...
for så å sykle 180km og springe maraton, 42,2km.

Viss de vil ta ein titt, så klikk på bildet, så burde de koma dit:

Bildet er frå Profile Design og visar svømmestarten.

Nå skal eg kosa meg med å følge med på IM på Hawaii resten av kvelden, og la meg inspirere.
Og sidan cut-offen for heile Ironman og dermed siste deltakar kan koma i mål om 17timar, så blir det Ironman TV både i kveld og i morgo.

Spennande!
Ein dag skal eg au dit.
Men sidan årsklassene går frå 18-24 heilt opp til 80+, har eg vel fortsatt god tid igjen.

Treng ikkje heilt sprette opp og sette meg på sykkelen i kveld, når eg har så god tid.
Drømmer skal ein ha :)

Swim, bike, run, play!

Når eg er inne på reine løpebloggar, så slår det meg at mange slit med skadar.
Og haldninga, som ofte blir "Ja det er sikkert tretthetsbrudd der, så då skal eg vel ikkje løpe kvar dag, men har ein dag pause i veka" eller "Legen sa ingenting om løpeforbud, så då kom eg meg ut og sprang ei mil same kveld."
Ja det er ikkje lett å la vera å trene/trene riktig når ein er skada.
Men eg er heilt sikker på at det alltid finst ein form for veleigna alternativ trening ein kan drive med når det oppstår ein skade, spesielt når skaden har oppstått pga av einsidig overbelastning.

Heldigvis så skal det ganske mykje til for at ein får ein skade pga av einsidig overbelastning når ein driv med triatlon. Ein skal tross alt både svømme, sykle og løpe heile tida.
Og gjerne trene litt styrke i tillegg.
Og då blir treninga allsidig heilt av seg sjølv!

Triatlontrening er ingen garanti for skadefrihet, men samanlikna med meir einsforma idrett, så trur eg at triatletar har virkeleg ein fordel her.
Så i dag har eg igjen satt meg på sykkelsete.
Først så skulle eg berre ut og løpe, sidan eg då samtidig ville fått lufta Lukas i same slengen.
Men så hadde eg virkeleg meir lyst til å sykle.
Det var så nydeleg haustvêr i dag også, og det var lenge sida eg hadde sykla.

Terrengsykling i strålande haustvêr.

Sidan Marvilen (racersykkelen min) fortsatt står i kjellaren hos ei venninne av meg, så blei det Hardrocx'n som skulle ut.
Det blei berre ein kortare tur, 50min til saman, i motbakkar med til saman 300m stigning.
Og deileg var det!
Det er kjekt å kunne trene høg intensitet utan at det blir for stor belastning for beina.
Hard sykling er likevel "snill" trening for beina.

Motbakkesykling, kortbukse måtte til, så varmt  blei det!

I går var det også fint vêr, og då blei det laaang rusletur med Lukas. Me var ute i nesten to timar, møtte venner undervegs, og kosa oss.
Stranda ved Bjørgesanden er fin å vera på, også om hausten.

Lukas badar ved Bjørgesanden.

Vatnet var så klart og lys honningfarga at det virkeleg frista med ein liten svømmetur.
Og sjølv om eg hadde tatt med svømmetøy, eg trur nok det hadde blitt litt i kaldaste laget nå.

Vatnet ser jo så fristande ut!

Fint.

Men Lukas fekk svømt, og leika med pinnen sin, og storkosa seg.
Det er utruleg kva litt sandstrand og innsjø kan utrette for humøret, både hos meg og Lukas.

Lukas legg ut på svøm etter ei pinne.

Etterpå blei det leik med pinnen på land.
Såå moro!  

Jaja, våtdrakta er jo enda ikkje pakka bort, den heng alltid klar til innsats (den skal jo oppbevarast hengande, den, så den er alltid klar), kanskje viss eg hadde kledd meg veldig godt under drakta?
Det hadde jo vore moro å svømt med Lukas om kapp etter pinnen?

Nemleg. Leike er viktig.
Lukas har skjønt dette, men har vi det?

Altså, folk har jo svømt i kaldare vatnet enn Seljordsvatnet om hausten...?

Dette fristar, absolutt!

Sånn er det å drive med triatlon, det er alltid noko aktivitet ein kan la seg friste av :)