Årets første sykkeltur ute. Endeleg!

I går kom eg meg tidleg heim frå jobb.
Løpeturen frå dagen før sat fortsatt litt i beina, og eg tenkte at litt spinning på rulla ville gjort susen for å løyse opp musklane. Og når eg først er motivert for å sykle på rulla, så burde eg ikkje vente så altfor lenge med å kome meg på sykkelen, det er ikkje sikkert motivasjonen varar evig.
Men så kjende eg at dette umogleg kunne bli riktig. Ute var det solskinn, om enn av det litt slørete slaget, og temperaturen i sola utanfor huset var på heile +6 gradar, og eg hadde også nettopp sitte ute i 20min og kjend sola varme ansiktet.

Dette er kjempebra sykkelforhold til 8.mars og Vest-Telemark å vera!

 Det kjendest meir og meir feil å sitte og tråkke på rulla innanfor fire veggar, når det var så lyst og fint ute, og stort sett bart på vegane.
Den bratte bakken ned til sentrum var riktignok fortsatt dekka av både is, slaps, snø og søyle, men rundt Seljord sentrum og på hovedvegane var det jo tross alt bart, så kvifor skulle eg ikkje heller ta ut terrengsykkelen og ta meg ein sykkeltur ute?
Og ikkje berre kva som helst sykkeltur, men årets første sykkeltur!

Ikkje alltid full kontroll på isete og slapsete bratte utforbakkar. Men det gjekk veldig bra!

Det tok meg forbausande nok berre 10min å finne fram til treningstøy, hjelm og sykkelbriller, så bar det rett ut i snøen, ned att den bratte bakken, fint balanserande mellom stripar av is, slaps, på rennande småbekkar av smeltevann og haugar av strøsand og salt og småkvistar.
Og for ein deileg følelse det var!

Fine og bare vegar og lite trafikk på E134 i går. Herleg med tørr asfalt og kveldssol!

Sidan eg ikkje hadde tatt med verktøy, reserveslange og pumpe, så valgte eg ei enkel løysing: Rundturar rundt Seljord. Ein runde er på rundt 10km, og tek mellom 25 og 30min, alt etter form og vindforhold. Og i går så blåste det godt frå vest, slik at den lange seige bakken oppover frå sentrum blei ei god utfordring for uthaldenhet og muskelstyrke. Men med sola rett i ansiktet og den deilege følelsen av å endeleg vera UTE på sykkelen igjen, blei det berre rein fryd å tråkke med ein fart som kjendest som i underkant av 10km/t...

Og eg trudde at eg ville vera den einaste syklisten der ute. Men jammen så møtte eg ein landeveissyklist!

Ved slutten av den tredje runden begynte sola å gå ned, og temperaturen å falle merkbart, og det blei på tide å dra heim før smeltevatnet på vegane ville bli forvandla til is igjen.
Eg var superfornøydd med å starte utesykkelsesongen så tidleg i år, sjølv om det nok er meldt ein del snø framover, og det kanskje blir lenge igjen til neste tur.
Men denne turen har absolutt tent sykkelgnisten i meg igjen!

Å tenke litt mindre på kva som går an og ikkje går an, men berre koma seg ut og prøve, gjorde susen. Kanskje burde eg gjera det oftare?