Bø Sprinten 2010

Vårens vakraste eventyr blei Bø Sprinten kalla nokre år tilbake. Jammen er det eit eventyr!
I år var det fjerde gong eg deltok i Bø Sprinten, og den har vore forskjellig kvart år.

Derfor har eg sjeldan hatt konkrete mål om plassering eller tid.
I år var eg mest begeistra for å kunne bruke temposykkelen min for første gong i ein konkurranse. Dessutan ville eg stilt på Bø Sprinten nesten uansett form, sidan det er ein for meg lokal konkurranse, og dermed har høg prioritet.

Men høss gjekk det då?
Som vanleg, så hadde eg og Marie kontakt per telefon alt på veg ned til Bø.
Det vil seie, Marie var på veg mens eg fortsatt stod på tunet og diskuterte med Binna om ho skulle vera med eller bli heime.
(Binna ville bli heime, eg ville ha ho med. Me brukar non-verbal kommunikasjon og kroppspråk, og mens Binna var tydeleg på det ho ville, var eg visst mindre overbevisande. Binna fekk det som ho ville og blei verande heime).
Eg kunne dessverre ikkje tilby Marie å hente startnummeret hennes, sidan eg var enda seinare ute enn henne!!

Svømminga føregjekk i heat, og oppsettet blei tilsendt deltakarane alt to dagar tidlegare.
Min heat skulle starte kl.11.00, og eg hadde derfor god tid til å kikke på alle desse raske svømmarane i dei første heat.
Eg hadde estimert svømmetida mi på 14min (750m innandørs svømming i 25m-basseng), sidan eg trudde at eg hadde brukt 13:50 i fjor.

To svømmarar starta per bane, noko som var nytt for Bø Sprinten i år, men som fungerte veldig bra, og gjorde dessutan at svømmedelen blei avvikla på kortare tid. Eg havna ytterst i første banen, noko som eg syntest var veldig hyggeleg.
Svømminga på Bø Sprinten. Eg er der, heilt nederst til høgre :D

På denne måten kunne eg alltid puste til sida der speakeren stod, og etterkvart slappe meir av (og Lars, viss du les dette her, takk for at du heia på meg :o)

Det kjendest godt å svømme, men pussig nok var konkurranseinstinktet mitt nærmast fråverande, og eg kosa meg meir enn at eg tok ordentleg i.
Dei 750m blei unnagjort på 13:59, berre eitt sekund forskjell til seedingtida mi :)
Eg tenkte nok at eg hadde brukt lengre tid enn i fjor, sidan eg ikkje brukte så mykje energi, men var heller ute etter den "gode følelsen".
Men då eg hadde kome heim og sjekka tida eg hadde brukt i fjor, så var jo den på 14:07. Eg svømte altså fortare enn i fjor, sjølv om eg anstrengte mykje mindre!
Eg lurar på om det er styrketreninga som har gjort litt forskjell her?

Henting av startnummer. Sidan deltakarane på den korte distansen skulle koma i mål først, blei det ein del venting. Best å kle seg godt for å halde varmen da...

Sykkelstarten foregår som jaktstart, og eg hadde fått startnummer 17 (av 42, kult!).

Sykkelen min står klar til innsats. Den kosar seg åpenbart i nærheten av Guys Ironmansekk :D

Det blåste ganske kraftig frå alle kantar, men heldigvis var vegen fri for kvistar og greinar og kongler og liknande, og bortsett frå eit kortare stykke er asfalten ganske ny og fin å sykle på. Sykkelløypa ville eg kalle for småkupert, og eg kjende fort at leggane mine fortsatt er bortskjemde etter vintaren med lett spinning på rulle.

Det viste seg å vera godt og lurt å ligge i tempobøyla heile tida, på den måten så minska eg angrepsflata for vinden betrakteleg, og det gjekk stort sett greitt å halde retninga.
Med min såpass tidlege start kunne eg berre vente på å bli forbisykla.
Dette er noko eg har alt vent meg til.
Det er jo ganske underhaldande å sjå på alle desse karane som susa forbi med dei muskuløse leggane sine?

Dei 20km gjekk fort å sykle, eg savna riktignok speedometer, men så var det kanskje like greitt å ikkje vite kor langsamt eg krabba opp stigningane?
--> eg kjende littegrann rykk i sykkelen min av og til også, ChiCqilo beteknar seg sjølv som "temposykkel", og ville gå mykje fortare, mens eg vil poengtere her at det dreier seg om ein dame-triatlonsykkel i størrelse XS, og ville tru at legg- og lårstørrelsen min ligg i same størrelsesklasse...

Overgangen til løping var greitt. Eg hadde gløymt hurtiglås på skolissene mine (som til dette formålet hadde blitt klipt ekstra kort, noko som gjorde at snøringa tok kanskje ørlitegrann lengre tid enn planlagt. Men så fekk eg jo ein ekstra pustepause. Viss det kan vera snakk om å puste i
slik samankrøkt snøre-skolissene-stilling).

Beine mine kjendest faktisk gode i starten av den første løperunden.
Noko som ikkje kjendest godt var mellomgulvet mitt, magen min, ryggen min, ribbeina mine og skuldrane mine...
Magen kjendest som ein einaste hard flate, og det kjendest nærmast umogleg å puste imot den. Puslen steig høgare og høgare mens eg prøva å slappe av i magen, men den verka og krampa seg og nekta å slappe av.
Eg trøsta meg med at eg slikt stort sett går over etterkvart, så lenge eg ikkje auka tempoet og prøva å puste godt.
På bakken forbi Gullbring nådde eg makspulsen umiddelbart, og eg valgte å gå, i håp om at magen skulle slappe av. Pulsen roa seg littegrann, og etter første runden opplevde eg eit par minuttar med behageleg løping.
På runde to manifesterte krampane seg ytterlegare, og eg vurderte om det ikkje ville gå fortare å gå, sidan eg nå hadde begynt å jogge så veldig sakte. Bak meg hørte eg spenstige og energiske løpeskritt, og då eg snudde meg, såg eg Helene i uforskamma god form og full fart.
Ho ropte noko til meg, og eg ropte noko tilbake, men eg hugsar verken det eine eller det andre.
Det såg utruleg godt ut med berre singlet og eg tenkte at eg sannsynlegvis var for varmt kledd, og mens eg slepte meg opp bakken forbi Gullbring andre gongen, tok eg av meg ulltrøya.
Med mindre vekt håpa eg på litt lindring, og jammen var det blitt litt lettare å springe, og for eit kort øyeblikk (15sekund) kosa eg meg då krampane plutseleg gav seg littegrann.
Men då eg nærma meg bakken forbi Gullbring for tredre gong, hadde også andre pustemusklare blitt stive, og mens beina mine fortsatt kjendest sterke og gode, føltest overkroppen som eit for trongt muskelpanser.
På tredje og siste runden skulle me ta ei ekstra sløyfe rundt idrettsbanen. Ved forbipasseringa av skiftesonen høyrte eg igjen (kvinnelege) steg bak meg, og eg trudde at det var nokon som ville ta frå meg fjerdeplassen min.
Det synstest eg var heilt greitt. Eg hadde eigentleg alt nådd grensa for kor mykje krampar eg kunne tole, og jogga berre stille vidare.
Til og med på dei siste 400m rundt idrettsbanen, der eg altså hadde begynt å gå, måtte eg berre stoppe, fleire gonger, for å ta igjen pusten.
Det var ganske frustrerande.
Eg hadde ikkje nok pust for å gå eingong???

Målområdet var nå nærma, og eg jogga letta i mål.
Så blid eg var då eg kom i mål. Det var jo noko eg hadde sett fram til gjennom heile løpeetappen!!.

Det kjendest som om kroppen min var delt i to:
- spreke lår og leggar
- anstrengt og utslitt og forkrampa mage og overkropp

Det var ein merkeleg følelse.

Samanlagt var tida mi eigentleg bra, spesielt tatt i betraktning mine mange stopp og all den tida eg brukte på å gå i staden for å løpe.
Men noko må eg gjera i forhold til mine pusteproblem (Torbjørn? Har du forslag?)

Eg er glad for at eg skal delta i ein Ironman og ikkje i ein serie med sprinttriatlonkonkurransar i år.

Men uansett så var Bø Sprinten ein hyggeleg start på triatlonsesongen, spesielt når det er så mange koselege venner som er med på den!
Og om følelsen min på sjølve konkurransen kanskje ikkje alltid var spesielt god, så var den veldig god etterpå!

[Bortsett frå det første bildet er alle bilder hemningslaust kopiert frå Guy si bildesamling. Takk, Guy :o) ]