12. juni 2010

The perfect taper by Mark Allen

I dag har eg ein gjest innom bloggen min, som skal fortelle litt om nedtrappingsperioden fram til Ironmankonkurransen.

Skulle ønske han hadde vore her personleg, men denne gongen skal eg nøye med å sitere Mark Allen frå nettsida hans, www.markallenonline.com:

-----------------------------------------------------------------

The perfect taper by Mark Allen

By race day you should be so bored with sitting around that you are bursting at the seams to get out there and be with 1500 other people racing!

The final touches to any training program come during the taper. This is the period of your season leading up to a key race when you allow your body to absorb all of the hard work you did during your base building and your speed phases. Doing the right kind of taper is an art unto itself.

A taper is tricky because of what is happening internally when our bodies try to recover. When athletes start to give themselves rest, the system in the body that responds to stress (which is the system that allows you to get up for big workouts) starts to shut down. It is like working on the engine of your car. You cannot have the engine running at the same time that you are giving it an overhaul. You have to shut the engine off.

The same is true for our bodies. You have to shut the "engine" off for it to recover and charge up in the way that it needs to be ready for the big race. And when you do this, you will probably feel like you are out of energy, sluggish, and getting out of shape. THIS IS NORMAL.

Give yourself the luxury of this less-than-stellar feeling. It is just a signal that your body is repairing itself and getting ready for a big effort in a few weeks. We do this naturally each night when we sleep. We get a mini-taper. You sleep and you recover. You are not working out when you are sleeping.

But during the taper, a lot of the recovery is going to happen in the day when you are used to working out. This will require a readjustment of mindset. Allow yourself to feel lousy, out of energy, and sluggish. This is what a taper is for. Resist the temptation to go out and test your fitness just to make sure you are not losing it. As best as you can stick to the planned reduction in volume and overall intensity. This is the toughest part of a taper - the rest.

What to Expect During a Taper

In week one of the taper you will start to feel good. The energy system that raises your energy up for peak workouts will still be working but you will be building up some reserves because of the reduced volume of training. The result is that you will start to feel supercharged.

Then during the second week, all systems start to shut down that are normally active during high training. This is what happens when you start to go into hyper-recovery mode. You will begin to feel absolutely terrible. Your legs will feel heavy, you won¹t feel motivated, and you will feel like you are losing all of your fitness. This is the worst you will feel. But have faith!

In week three of the taper, your energy will start to come back up and you will start to feel the spark come back. Remember that this is still not the time to test yourself. That will come in the race just over a week away.

In week four, all of the rest pays off. If you thought week three felt good, this will blow your socks off. You will hardly be able to contain yourself. This is exactly what you want. You are now ready for your best race.

In a nutshell here are some keys to the perfect taper:

- Allow yourself 4 weeks from your peak volume and intensity weeks of training to taper down to your goal race. Set your training schedule up to hit your peak of volume on your weekly workouts as well as the peak length of your endurance days to fall sometime during the 5th week before your big event. Then draw a straight line down from there that ends at zero training two days before your race.

- Let¹s look at how this would be for your long ride. If your peak volume 5 weeks out is say a weekly mileage of 300 miles and your longest ride is 6 hours, the next 4 weeks would look like this:


- 4 weeks out: volume is about 250 miles, and your longest ride should be about 5.5 hours.

- 3 weeks out: volume is about 200 miles, and your longest ride should be about 5 hours.

- 2 weeks out: volume is about 150 miles, and your longest ride should be about 4.5 hours.

- 1 week out (the seven days that would end two days before your race): volume is about 100 miles, and your longest ride should be about 3.5 hours.

- Increase your rest intervals during speedwork to allow for gradually increasing the intensity of your intervals, even though you are decreasing your overall speedwork volume. Increasing the rest during your intervals will allow you to work the high end of your anaerobic system. If a normal rest is half the time of the interval, up it to 3/4 of the time of your on period. So if you are running fartleks, 4 minutes on and 2 minutes off will become 4 minutes on and 3 minutes off.


- Rest, rest and more rest.

Take naps (if possible), reduce the overall workload in your life (if possible), and avoid the temptation to fill your free time from less training with a million other things. Rest means rest. Try to build up your rest reserves along with the reduction in training. As you get closer to the race, allow yourself more and more sleep and time to just do nothing.


-----------------------------------------------------------------

Les gjerne originaltekst her.

Og litt eigenillustrasjon:

Det er viktig å få nok kvile.

11. juni 2010

Årets lengste dag ... er om tre veker



Det er lite tid te å blogge for tida.
I tillegg til at eg har begynt å jobbe igjen, skal eg altså tilbringe mangfoldige timar på sykkelsetet, springe rundt i landskapet time etter time og svømme i alle slags vatn.
Dessutan skal eg ete riktig og akkurat passe mykje, trene styrke og tøye, teste maten eg skal ha i meg undervegs på konkurransen, sjekke at sykkelen er i orden, teste svømmebriller, bremseklossar, flaskestativ, ny kompaktkrank, bestemme kva slags sko eg skal bruke på løpinga, kva eg skal ha på under våtdrakta, sjekke enda ein gong korleis sykkelprofilen ser ut slik at eg er klar til motbakkane, og, og, og...

Det er ein del å ordne, med andre ord.
Men det meste er eigentleg på plass.

Flybilletten er endeleg bestilt, og eg har til og med fått ein av dei to siste plassane på flyet heim igjen;
eg har fått tak i mitt splitternye pass frå ambassaden;
eg har fått tilsendt internasjonal triatlonlisens;
eg har fått montert kompaktkrank på sykkelen min;
og dessutan er det vel ein heil haug med ting som er på plass som eg ikkje skal prøve å koma på her, prosjektet å gjennomføre min første Ironman virkar stort og omfattande og dristig og vågalt nok frå før, eg treng ikkje å bli minna på det her...

Pussig nok så kjenner eg at kroppen eigentleg er litt klar.
Nesten FOR klar.
Eg merkar nemleg også motstanden mot å hive meg ut på fleire 5timar lange sykkelturar (som eg har planlangt) og 2-3t lange løpe (jogge) turar.
Eg vil heller trappe ned nå, og så endeleg koma meg til Frankfurt!

Årets mål. Årets lengste dag - i Frankfurt am Main...

Men det er bra at det faktisk fortsatt er tre veker igjen.
Så kan eg få tak i sykkelkoffert og barnepass til Binna.
Og få svømt enda ein gong kanskje?
Sidan svømmetreninga mi har blitt latterleg forsømt:

Eg har svømt EIN gong i april (750m på Bø Sprinten),
IKKJE EIN EINASTE GONG i mai
og akkurat nå på måndag EIN gong i juni...

Heldigvis kom eg godt i gang med svømminga på måndag, og det var berre litt tungt dei første 200m, så mjukna kroppen, og det gjekk bedre og bedre dess lengre eg heldt på.
Men etter 2500m var det også nok.

Ein annan ting som eg har lagt merka til i det siste er den utruleg store matlysten som eg har fått.
Eg må nesten ete heile tida for ikkje å bli sur og grinete og uopplagt.
Hormonelt betinga?
Kanskje.
Men etter desse lange sykkelturane har eg ein ekstrem god matlyst.
Sikkert fint å ta eit par brødskiver ein halv time etter middagen, ja da.

Ein skulle ikkje tru at det gjekk an å ete 10 brødskiver i løpet av ein dag, i tilleg til middagen. Og utallige Mariekjeks. Og eple, og pære, og bananer, og jogurt, og likevel, når er eg mett eigentleg?

Samtidig kjenner eg større behov for restitusjon. Det er ikkje lenger godt å ta ein lang sykkeltur på laurdag, og ta den lange løpeturen på Søndag.
Eg vil helst ha ein dag i mellom.

På onsdag så sykla eg 1t20min, i litt variert tempo (det var som vanleg vanskeleg å sykle sakte, sidan eg sat på ChiCqiloen, og den er er litt ustyrleg for tida, sidan den er så lite ute) og med litt bakkar, og sprang så rett etterpå opp ein liten bakke her og rusla ned att.
Til saman kanskje ikkje meir enn 1t45min med trening, men neste dag så var motivasjonen for å kome meg ut på ein eller annan "lett restitusjonsøkt" ganske liten.

Så blei det "teknisk"dag i staden for. Eg henta landeveissykkelen min, som hadde fått kompaktkrank påmonter av Frode, og stod i Bø og venta på meg.
Og lot meg samtidig inspirere av Frode, som er utruleg god på sykkel, og som har fått seg svart Norsemantrøye, og som er flink med å montere, reparere og fikse ting. Rett og slett.

I dag så stod det eigentleg ein roleg og lang løpetur på planen.
Eigentleg.
Været var ikkje så verst, det var berre litt duskregn, men beina er litt rare, og halsen også, og eg er utruleg sulten heile tida, og valgte å utsette den økta.
Til heller ubestemt tid.
I morgo. Søndag.
Best å ta det når eg føler for det.
Eg har nemleg også ein mistanke om at eg fort kan bruke opp reservane mine for fort, og ikkje rekk å bygge meg opp att før 4.Juli.

Når eg slår opp i Triatletbibelen til Friel, så er det ikkje få symptom eg har av dei indikatorane han nevner som teikn på overtrening.
Så eg vil heller vera på den sikre sida. Og noko av det allerviktigaste i triatlontrening er jo å koma seg til startstreken.
Og det skal eg.
Derfor blir det blogging i dag, og "mental trening", og god mat, og sofa, og fokus på oppbyggande aktivitetar.

5. juni 2010

Utsikt

Når har det nesten gått ei veke igjen sidan siste innlegg??
Det visar kor mykje tid som plutseleg går med på treninga.
Sjølv om det jo ikkje tek meir tid å blogge om ein fem timars sykkeltur samanlikna med ein sykkeltur på to timar.
Det er jo opplevinga av turen eller økta som bestemmer kor langt innlegget blir.
Siste sykkeltur varte i knappe halvannan time.
Motvind i ein halv time, så motbakke i 25 min, så stopp og litt mat og nyting av utsikt, småprat med nokre lokale Lamaer (heiter det Lamaar på nynorsk???), så 20min full fart i utforbakke, med enda meir fin utsikt men lite tid for å stoppe og ta bilder, 25 min med vinden i ryggen, "cruising" er jo eit flott ord for det på engelsk, og til slutt min gode gamle "bakken heim".
Lamaene og eg utveksla nokre få ord på toppen av Flatdalkleivane.

Denne gongen var det ChiCqiloen sin tur, som har blitt grusamt forsømt i det siste, etter at eg har bestemt meg for å bruke landeveissykkelen min (la meg kalla han Marvil).
Med lette gir var det komfortabelt å sykle i motbakke, og med aerodynamisk sittestilling utruleg morsamt å sykle nedover igjen.
Tid for tempo. Det ventar alltid ei belønning på toppen av ein motbakke: turen ned att.

Trist, men sant, for ChiCqiloen: ingen Ironman i år. Denne æra skal bli deltatt racern, som har vist seg å vera mykje meir behageleg på sykkelturar over 3 timar.

Slik er det. Men det kan jo bli nokre får kortare triatlonkonkurransar til hausten? Tjörn frista i slutten av august, om eg ikkje er restituert til Tuddal Triatlon.
Me får sjå.